Legemliggjørelsen av sjelen i en blomst: oppdag hemmelighetene til det
Fordyp deg i en verden der natur og sjel smelter sammen til ett, som to aspekter av tilværelsens største mysterium. Forestill deg hvordan en subtil følelse av penetrasjon i selve essensen av en ydmyk blomst lar deg føle dens liv, og med den avsløres den innerste essensen av din indre verden. I denne fantastiske interaksjonen blir naturen ikke bare en bakgrunn, men en aktiv deltaker som hjelper oss å forstå dybden av tilværelsen. På samme måte gir ideen om sjelen som en fruktbar jord der de høyeste åndelige kvalitetene er legemliggjort, en annen fasett til denne mystiske foreningen. Selv når dette jordlandskapet hindres av lastens mørke skygger, finner sann dyd en måte å spire på, og blomstrer i en vidunderlig manifestasjon av kjærlighet, mildhet og måtehold. Dermed inviterer begge bildene – den sarte knoppen og den rike, fruktbare jorda – oss til å se dypt inn i oss selv, til å føle og bli fylt med de usynlige fargene som gjør livet vårt lyst og rikt. La denne metaforen bli en påminnelse for hver enkelt av oss om at ekte skjønnhet og styrke alltid er inni, klar til å avsløre seg selv under det varme lyset av oppmerksomhet og kjærlighet.
Hva er likheten mellom sjelen og blomsten fra synspunktet til metaforisk persepsjon?Metaforisk forenes sjelen og blomsten av ideen om et innerste, indre liv, som som en blomstrende knopp gradvis åpner seg, beriker seg selv og viser sine unike egenskaper. I det første tilfellet beskriver forfatteren en dyp og nesten mystisk kontakt med livet til en blomst – ikke som noe ytre, men som en uåpenbart essens, tilgjengelig bare gjennom indre sansning: «Selvfølgelig var jeg godt klar over at fiolen ikke hadde noe med meg å gjøre ... Men jeg klamret meg direkte til selve essensen av den ydmyke blomsten, følte livet ... Det var et tegn, et slags naturlig mirakel – da den skjulte essensen løftet sløret av sitt mysterium og kastet et lurt blikk derfra.» (Kilde: lenke txt)Og i et annet eksempel brukes en allegori, der sjelen presenteres som jord som en rekke "blomster" kan vokse på – symboler på åndelige tilstander og dyder. Her er sjelen metaforisk fremstilt som et sted der, til tross for «slanger» eller laster, høyere kvaliteter som avholdenhet, kyskhet, saktmodighet og spesielt kjærlighet kan oppstå og blomstre: "Kjærlighet til Kristus er den mest vidunderlige, den vakreste blomsten i vår sjel." (Kilde: lenke txt)Likheten ligger altså i det faktum at både sjelen og blomsten er levende, indre mettede fenomener som utfolder seg gradvis. De symboliserer manifestasjonen av dyp skjønnhet og essens, som bare avsløres med oppmerksom og velvillig oppfatning, som lar deg se de subtile og sanne egenskapene til å være. Støttende sitat(er):«Selvfølgelig var jeg godt klar over at fiolen ikke hadde noe med meg å gjøre ... Men jeg klamret meg direkte til selve essensen av den ydmyke blomsten, følte livet ... Det var et tegn, et slags naturlig mirakel – da den skjulte essensen løftet sløret av sitt mysterium og kastet et lurt blikk derfra.» (Kilde: lenke txt)«Mitt ord til dere, mine venner, har vært for lenge, og derfor vil jeg bare si kort at... Kjærligheten til Kristus er den mest vidunderlige, den vakreste blomsten i vår sjel." (Kilde: lenke txt)