Kjønnsroller: Tradisjon og utfordring
I det moderne samfunnet dannes forventninger fra menn og kvinner under påvirkning av flere hundre år gamle tradisjoner, der ethvert avvik fra de etablerte normene oppfattes med likegyldighet. Helt fra begynnelsen blir det åpenbart at når en mann viser manerer som tradisjonelt er nær femininitet, tolkes et slikt skritt ikke bare som en imitasjon, men som et signal som senker statusen til en kvinne i samfunnets øyne. Denne oppførselen oppfattes som en fornærmelse som ikke bare understreker kvinners sekundære status, men også forsterker patriarkalske fundamenter der femininitet reduseres til begrenset sosialt ansvar.På den annen side, når en kvinne bestemmer seg for å prøve maskuline manerer, blir det ofte sett på som et ønske om likestilling og selvhevdelse, selv om tradisjonelle normer selv her neppe tillater en så fri overgang mellom roller uten negative konsekvenser. Noen konservative syn på sosial struktur advarer om at brudd på vanemessige kjønnsroller kan undergrave familiegrunnlaget og stabiliteten i samfunnet som helhet. Dermed demonstrerer hver av partene forskjellige mekanismer for samfunnets respons på endringer: på den ene siden øker ydmykelse og slaveri, og på den andre siden åpnes skritt mot mulige transformasjoner, om enn med en risiko for den tradisjonelle balansen.For å oppsummere kan vi si at kjønnsforventninger i samfunnet vårt forblir strengt regulert, og hvert av deres brudd, enten det er en mannlig imitasjon av femininitet eller en kvinnelig overgang til maskuline egenskaper, blir en refleksjon av dypere og mer komplekse sosiale spørsmål knyttet til rollefordeling og opprettholdelse av sosial orden.
Hva er forskjellen i sosial oppfatning når en mann imiterer en kvinnes manerer sammenlignet med den motsatte situasjonen, og hvorfor anses dette som problematisk?I det sosiale miljøet er forventningene til menn og kvinner forskjellige, og brudd på disse etablerte kjønnsnormene oppleves ulikt. Når en mann imiterer manerene som tradisjonelt er iboende i kvinner, oppfattes ikke dette nøytralt – slik oppførsel blir sett på som ydmykelse av en kvinne. Som en av kildene sier: «Med slike ord påpeker en mann for en kvinne den sekundære, ydmykelsen av hennes sosiale status, han sender henne et signal om hennes underlegenhet: hun blir kalt til å 'behage' en mann og ikke noe mer. Det anses som like støtende å gi en kvinne en frakk (hva er hun, funksjonshemmet eller hva?...» (kilde: lenke txt). Dermed forsterker slik oppførsel patriarkalske stereotypier, der femininitet reduseres til visse plikter og roller, og enhver forvrengning av den blir et symbol på brudd på den "naturlige" orden.På den annen side oppfattes det motsatte tilfellet, når en kvinne prøver å etterligne en manns manerer, annerledes – dette er allerede et spørsmål knyttet til spørsmål om likestilling og selvhevdelse, men tradisjonelle fundamenter tillater ofte ikke en fri overgang mellom sosiale roller uten negative konsekvenser for stabiliteten i den sosiale ordenen. Noen religiøse og moralske synspunkter hevder at "ved å bytte en mann og en kvinne, kan du smuldre alt til støv. Familien har gått i oppløsning, noe som betyr at barnet har blitt ulydig» (kilde: lenke txt), noe som fremhever frykten knyttet til brudd på tradisjonelle kjønnsroller.For å oppsummere er forskjellen at en mann, ved å imitere en kvinnes manerer, ikke bare demonstrerer trekk som tradisjonelt anses som feminine, men sender et sosialt signal som bekrefter kvinners sekundære og underordnede status, noe som anses som støtende og ødeleggende for den sosiale orden som opprettholder den etablerte rollefordelingen.Støttende sitat(er):«Med slike ord påpeker en mann for en kvinne den sekundære, ydmykede karakteren av hennes sosiale status, han ser ut til å sende henne et signal om hennes underlegenhet: hun kaller henne til å være mindreverdig.