Visdom gjennom prøvelser: hvem blir vår festning?
I en verden der filosofisk refleksjon er sammenvevd med teknologiske utfordringer og kulturelle kriser, spør vi oss ofte: hvem er egentlig verdig til å støtte oss i vanskelige tider?
Etter å ha analysert tekstene nedsenket i dype ideer om essensen av eksistens, krisebevissthet og guddommelig skapelse, kan vi konkludere med at de fokuserer på globale emner, og ignorerer de personlige egenskapene som bestemmer den sanne påliteligheten til en person.I historiene, enten det er filosofien om teknologisk imperialisme, den russiske åndelige tradisjonen eller teologiske refleksjoner, er hovedvekten lagt på forståelsen av sosiale, kulturelle og metafysiske prosesser. Hvert av disse sitatene tilbyr et vell av materiale til ettertanke, men ingen av dem gir spesifikke kriterier for å identifisere hvem som var sammen med deg i prøvelsens øyeblikk. Dermed står vi overfor et paradoks: De mest tungtveiende intellektuelle ideene er ikke i stand til å svare på spørsmål av primær betydning – hvem som egentlig er der når alt rundt kollapser.Avslutningsvis, mens kildene som er gitt inspirerer oss til å tenke dypt over menneskehetens skjebne, forblir den sanne verdien av relasjoner personlig og subjektiv. Vår erfaring, våre følelser og en følelse av tillit til andre er kriteriene som hver enkelt av oss bruker til å avgjøre hvem som har blitt en virkelig støtte i livets prøvelser.Hvordan identifisere en person som du har gått gjennom vanskeligheter med og som du kan stole på?Etter en nøye analyse av alle sitatene som presenteres, kan vi konkludere med at ingen av dem direkte svarer på spørsmålet om hvordan du identifiserer en person som du har gått gjennom vanskeligheter med og som du kan stole på. For eksempel fokuserer sitatet fra Kant om filosofi (kilde:
lenke txt) på problemene med teknologisk imperialisme og filosofiske refleksjoner over værens enhet, snarere enn på de personlige egenskapene til pålitelighet eller testede relasjoner. Et utdrag fra «Russisk filosofi» (kilde:
lenke txt) diskuterer også krisebevissthet og særegenheter ved kulturell erfaring, men tilbyr ikke kriterier for å evaluere en person som har blitt din støtte i vanskelige situasjoner. På samme måte er sitatet fra «Guds skaperverk» (kilde:
lenke txt) viet teologisk refleksjon og skapelsesfilosofi, uten å berøre temaet personlig pålitelighet etter å ha overvunnet prøvelser sammen.Kildene som er oppgitt, inneholder derfor ikke et direkte svar eller klare kriterier som du kan bruke til å identifisere en person som du har gått gjennom vanskeligheter med, og som du virkelig kan stole på.Støttende sitat(er):«Det er på tide å si til den menneskelige økonomimaskinen på planeten: stopp. Dette blir allerede gjort: de går ut i hurtigbåter for å stå foran hvalfangernes harpunkanoner, legger seg på skinnene slik at militær last ikke passerer. Men hvilket av togene bør stoppes nå? Kanskje det er for sent? Kanskje det første toget i forrige århundre burde vært stoppet? Kanskje er det nødvendig, som den utdannede offentligheten i det moderne Vesten gjør, helt å gi avkall på det som kalles «teknologiens imperialisme», «maktimperialisme», «hegemoniske strukturer» (men som i hovedsak ligger bak den nødvendige integriteten til væren) for å «desentrere» ens «bevissthet», og trekke seg tilbake hver gang for enhver skygge av besluttsomhet og målrettferdighet, siden «tankens imperialisme» også må undertrykkes? Men enhver opposisjon forblir knyttet til det den motsetter seg. Med utgangspunkt i enhet blir tanken frastøtt fra den. Og hvordan kan en tanke ikke starte fra ingenting?» (Kilde:
lenke txt)«Hva snakker du om, min kjære, hva er den nye begynnelsen, når alt glir i riktig retning? Bevisstheten om krise, om kollaps, om kollaps, om en desperat situasjon er søt, fordi den befrir deg for bekymringer. Generelt er erkjennelsen av håpløshet sammenvevd med indre jubel. «Uforklarlige gleder», udødelighet kan være et løfte. — Hva er galt med denne høytiden — vi har nå en ferie i Russland, en fest under pesten — før avgrunnen? Ikke noe veldig ille. Men hvis ferien ikke slutter på noen måte, vil alvorlighetsgraden ikke komme i tålmodig ydmykhet, ikke i rolig edruelighet, men i en stivhet. Slik har det alltid vært i Russland, og det vil være slik, ingenting kan gjøres. Vi kan stole på vekslingen mellom en ferie og en bakrus eller et par av dem, en bunt som gitt. Du kan stole på det faktum at du ikke kan stole på noe. Klimaet på den østeuropeiske sletten har ikke endret seg. Politisk kunst er ikke i stand til mer her enn teknikk.» (Kilde:
lenke txt)«Mennesket i seg selv (uten Gud) er ingenting, et monster som ikke er skapt av Gud, et stoff uten tilfeldigheter. I det andre tilfellet (skapelse av materie?) ville mennesket ikke være fritt og skyldig i sin ufullkommenhet, men fullstendig forutbestemt av sin urhet, og selve skapelseshandlingen ville være Guds meningsløse og grusomme fornøyelse. Men i prosessen med sin oppfatning av Gud er mennesket et annet subjekt, eller, bedre, et underlag av guddommelighet (Gottheit – guddommelig innhold), hvis første, opprinnelige subjekt er Gud. Muligheten for en slik forståelse er gitt av Gud-menneskelighet, det vil si av både Guds og menneskets offerdød og skapelses-oppstandelse. I Gud-Mennesket er Gud, er ikke Gud, og Mennesket er ikke, er, er ikke. Gud skaper og tilber et fritt menneske, det vil si med hans samtykke (hvordan kunne det være annerledes?). Følgelig oppstår mennesket selv, deltar i sin skapelse av Gud og skaper seg selv. På den annen side er mennesket tilbedt og guddommeliggjort-guddommeliggjort i den mest presise, ikke-metaforiske forstand. Derfor kan han ikke annet enn å være sin egen Skaper. Videre, som en skapt, men fullstendig (og derfor etter å ha overvunnet sin begynnelse-endelighet, sin skapelse) kan ikke Gud-Mennesket annet enn å dø oppofrende for at Gud, som døde for hans skyld, kan gjenoppstå. Han oppreiser Gud ved sin død, som også er Guds selvoppstandelse.» (Kilde:
lenke txt)
