I den moderne søken etter den dype meningen med livet, fortsetter filosofi og psykoanalyse å kollidere i skjæringspunktet mellom menneskelige ambisjoner og skjulte indre konflikter.

Religion som en mekanisme for å beskytte det ubevisste

I den moderne søken etter den dype meningen med livet, fortsetter filosofi og psykoanalyse å kollidere i skjæringspunktet mellom menneskelige ambisjoner og skjulte indre konflikter. Freud hevdet at religion ikke er en objektiv sannhet, men et kollektivt middel til å kontrollere de anspente og noen ganger destruktive aspektene ved psyken vår. Han mente at religiøs tro oppstår som et forsøk på å fylle tomrommet skapt av undertrykkelsen av naturlige instinkter, spesielt i sammenheng med de komplekse forholdene mellom interne konflikter og sosiale normer.

Fra hans synspunkt blir religiøs praksis en slags beskyttende barriere som hjelper folk å dempe den akutte smerten av motsetninger som oppstår i dypet av det ubevisste. Denne mekanismen tilbyr ikke så mye en sann løsning på konflikter som den danner en kollektiv illusjon som midlertidig kan roe ned en engstelig indre tilstand. På denne måten blir religion en måte å takle skyld og frykt for de destruktive kreftene som opererer i hver enkelt av oss.

Avslutningsvis lar en analyse av Freuds lære oss forstå at religion kan sees på som et middel til å harmonisere indre motsetninger, selv om den er basert på illusoriske forsvar. Dette synet utfordrer konvensjonell visdom og inviterer til en dypere forståelse av hvordan menneskesinnet søker å kontrollere og dempe ikke bare ytre, men også indre utfordringer.

Hvilken rolle spilte religion i Freuds teoretiske ideer, og hvorfor kalte han det en masseillusjon?

Freud så ikke religion som en objektiv sannhet, men som en kollektiv mekanisme der mennesket prøver å takle dype ubevisste konflikter og undertrykte instinkter. Etter hans syn er religion en projeksjon der individer og samfunn forsøker å uttrykke og dempe spenningen forårsaket av interne, ofte seksuelle, konflikter, spesielt i sammenheng med Ødipus-komplekset. Religiøs tro oppstår som en illusorisk fylling av tomheten forårsaket av undertrykkelsen av naturlige instinkter, og blir dermed til en masseillusjon som samfunnet bruker for å kontrollere følelser av skyld og frykt for de destruktive kreftene i det ubevisste.

Som det står skrevet i en av kildene:
«Og religion, som Freud kaller 'en illusjon', er, ifølge hans lære, en projeksjon i det uendelige av det beryktede 'Ødipus-komplekset'.» (Kilde: lenke txt)

En annen kilde bemerker også at Freud assosierte religion med prosessen med undertrykkelse av instinkter, og så den som et resultat av dynamikken mellom indre nevroser og den påtvungne sosiale ordenen:
«Freud bemerker at religion er assosiert med undertrykkelse av instinkter. ... Freud ser en universell tvangsnevrose og samtidig en illusjon.» (Kilde: lenke txt)

For Freud spilte religion rollen som en slags beskyttende barriere ved hjelp av hvilken den kollektive bevisstheten prøvde å temme de skremmende aspektene ved sin egen indre verden, men etter hans mening var dette forsvaret illusorisk, siden det nektet en reell forståelse av de ubevisste prosessene som styrer menneskelig atferd.