I en verden der ytre former, det være seg institusjoner, skikker eller hele epoker, er i stadig endring, er det lett å innse at de bare er instrumenter som ikke har en absolutt essens.

Tidens relativitet og værens evighet

I en verden der ytre former, det være seg institusjoner, skikker eller hele epoker, er i stadig endring, er det lett å innse at de bare er instrumenter som ikke har en absolutt essens. Selve det faktum at de er forgjengelige minner oss om at alle ytre manifestasjoner av tid er betingede og begrensede. Innenfor rammen av dette synet er livets virkelige essens ikke avhengig av tidsmessige strukturer, men manifesteres i en konkret, dynamisk prosess av væren, der hver person aktivt realiserer sin predestinasjon. Samtidig er det viktig å huske at det sanne innholdet i livet ikke er tilstede i abstrakte former eller midlertidige fenomener, men i dype handlinger av selvoppdagelse og den kreative dynamikken i selve tilværelsen. Dermed, når vi innser temporalitet av ytre manifestasjoner, begynner vi å sette pris på det evige, som er inneholdt i de spesifikke øyeblikkene av vår eksistens og selvrealisering.

Kan alle tider betraktes som midlertidige fenomener, og hva sier dette om livets essens?

Basert på sitatene ovenfor kan det argumenteres for at alle ytre manifestasjoner av tid, inkludert eventuelle perioder, egentlig bør betraktes som midlertidige fenomener som bare har et relativt, forbigående innhold. Dette betyr at det som har karakter av tid – ytre former, fenomener, strukturer (f.eks. institusjoner, skikker, til og med historiske epoker) – er timelig, det vil si begrenset og foranderlig. Som nevnt i en av kildene,

"Temporalitet og relativitet av ytre former er betegnet som et midlertidig fenomen. Avslutningsvis, la oss sitere ordene til Vl. Solovjov: «Hvis vi vet hvorfor og i navnet til det vi må underkaste oss en bestemt institusjon, så kjenner vi dermed metoden og målet for vår underordning; det vil aldri være grenseløst, blindt og slavisk, vi vil aldri bli viljesvake og meningsløse redskaper for eksterne krefter.» (Kilde: lenke txt)

Uansett hvordan vi oppfatter de forskjellige "tidene" eller ytre former, forblir de bare verktøy, midlertidige elementer som ikke har noen absolutt essens.

Følgelig indikerer spørsmålet om livets essens i denne sammenhengen at livets sanne innhold ikke bestemmes av tidens forbigående former, men er iboende i selve værenshandlingen, i dens konkrete innhold og dynamiske selvrealisering. Som det sies i en annen kilde:

«Dermed er essensen først og fremst virkeligheten i sitt konkrete innhold. Personlighet er bare eieren, begynnelsen og målet med å være, men det virkelige innholdet i dens vesen er essensen. Livet er en handling, en aktiv relasjon, men igjen, det konkrete innholdet i denne handlingen eller relasjonen er essensen, det som er inneholdt i livet, dets mening.» (Kilde: lenke txt)

Denne tanken understreker at livet manifesterer seg gjennom konkret innhold, og ikke gjennom abstrakte eller midlertidige former. Mens tiden, i sin relativitet, bare karakteriserer de ytre, skiftende manifestasjonene av væren, er livets sanne essens en dyp virkelighet, uavhengig av rent timelige forhold, der livet selv fremstår som en handling av konstant tilblivelse og selvåpenbaring.

Dermed indikerer anerkjennelsen av alle tiders temporalitet at det sanne innholdet i væren (livets essens) ikke bestemmes av deres foranderlighet, nemlig i deres konkrete, evige aspekt, som manifesterer seg gjennom selve realiseringen av livet.

Støttende sitat(er):
"Temporalitet og relativitet av ytre former er betegnet som et midlertidig fenomen. Avslutningsvis, la oss sitere ordene til Vl. Solovjov: «Hvis vi vet hvorfor og i navnet til det vi må underkaste oss en bestemt institusjon, så kjenner vi dermed metoden og målet for vår underordning; det vil aldri være grenseløst, blindt og slavisk, vi vil aldri bli viljesvake og meningsløse redskaper for eksterne krefter.» (Kilde: lenke txt)

«Dermed er essensen først og fremst virkeligheten i sitt konkrete innhold. Personlighet er bare eieren, begynnelsen og målet med å være, men det virkelige innholdet i dens vesen er essensen. Livet er en handling, en aktiv relasjon, men igjen, det konkrete innholdet i denne handlingen eller relasjonen er essensen, det som er inneholdt i livet, dets mening.» (Kilde: lenke txt)