Himmelfart og enhet: Jesu Kristi storhet etter oppstandelsen
Kristen teologi gir oss et billedbilde av Jesus Kristus, hvis rolle etter oppstandelsen går langt utover vanlig lære. I sine budskap og tradisjoner proklamerer kristendommen selvsikkert at etter den høytidelige oppstandelsen ble Kristus oppsteget, etter å ha mottatt den universelle autoriteten gitt ham av Faderen, som symboliserer ikke bare seier over død og ondskap, men også en unik enhet med den guddommelige Fader.Begynnelsen på denne forvandlingen er preget av et spesielt øyeblikk – himmelfarten, da Kristus, opphøyet til det himmelske rike, tar en ærefull plass ved Guds høyre hånd. Dette bildet understreker ikke bare hans eksklusivitet, men symboliserer også den høyeste formen for autoritet, som er nært knyttet til det unike slektskapet mellom Faderen og Sønnen. Det er imidlertid viktig å merke seg at Kristi forhold til Faderen ikke kan måle seg med Guds samhandling med sine etterfølgere. For det er i denne «enfødte» at dybden og det unike i hans essens er skjult – begreper som ikke kan kombineres med jordiske hierarkier eller det vanlige forholdet mellom troende og deres Gud.Den siste akkorden i hele dette teologiske konseptet er påstanden om at Kristus ikke bare er Forløseren, men også en aktiv deltaker i forvaltningen av det hellige riket, som gir guddommelig autoritet og setter et mønster for alle troende. Hans himmelfart og plass ved Guds høyre hånd symboliserer en ubestridelig sannhet: Hans forening med Faderen gjør ham til den eneste agenten for guddommelig forsyn, og hans autoritet og herlighet bekrefter denne unike rollen for evig og alltid.
Hvordan forholder Jesu Kristi rolle og status seg til Faderen etter oppstandelsen i kristen teologi?I kristen teologi, etter oppstandelsen, inntar Jesus Kristus en unik posisjon som understreker hans nære, men samtidig særegne forhold til Gud Faderen. På den ene siden er Jesus opphøyet som Herren, som etter sin oppstandelse mottar den myndighet som er gitt ham av Faderen, som kommer til uttrykk i hans himmelfart og sittende ved Guds høyre hånd. På den annen side forblir det spesielle forholdet mellom Faderen og Sønnen grunnleggende: Jesus er evig forskjellig fra sine etterfølgere nettopp ved sin egen avlenhet, og etablerer dermed et unikt, eksklusivt forhold til Faderen.Som en av kildene sier: "Guds Sønn, som døde for vår frelse og ble begravet, sto opp fra de døde på den tredje dagen ... På den 40 dagen fór han opp til himmelen og satte seg ved Guds og Faderens høyre hånd, etter å ha mottatt all myndighet ..." (kilde: lenke txt) Dette avsnittet viser at etter oppstandelsen aksepterer Kristus en høyere autoritet som er direkte relatert til hans nærvær hos Faderen. Et slikt bilde viser ikke bare hans rolle som Forløser og mellommann, men også hans deltakelse i administrasjonen av det hellige rike.Samtidig understreker en annen tekst en grunnleggende forskjell i holdninger: «Evangeliet kaller Jesus 'den enbårne Sønn'... Han kaller ham aldri 'vår Fader'. Men 'Se, jeg stiger opp til min Gud og din Gud...'» (kilde: lenke txt) Her kan vi se at Kristus bevisst understreker sitt unike forhold til Faderen, som er veldig forskjellig fra forholdet som eksisterer mellom Gud og disiplene. Dermed bekrefter hans status etter oppstandelsen ikke bare hans opphøyde posisjon, men fikserer også det unike ved dette slektskapet, og skiller det fra de troendes generelle posisjon.Disse standpunktene styrkes ytterligere av argumentet om at "han er derved plassert i sin himmelske, guddommelige verdighet ... Han sitter ved Faderens høyre hånd», noe som tydelig indikerer likhet i guddommelig herlighet og direkte utøvelse av myndighet som kommer fra Gud Faderen. (Kilde: lenke txt)I kristen teologi kommer således Jesu Kristi rolle og status etter oppstandelsen til uttrykk i hans himmelfart, å motta universell autoritet og å være ved Faderens høyre hånd, noe som understreker hans eksklusive enhet med Gud Faderen, samtidig som skillet mellom ham og hans etterfølgere bevares. Denne posisjonen betyr at Jesus, som har den høyeste makt og herlighet, er bæreren og lederen av det guddommelige forsynet, og hans forhold til Faderen er innrammet som unikt, ikke gjenstand for analogier med jordiske hierarkier.Støttende sitat(er):"Guds Sønn, som døde for vår frelse og ble begravet, sto opp fra de døde på den tredje dag, og viste at han seirer over døden, helvete og djevelen – alle våre fiender. Den oppstandne Herre viste seg i førti dager for mange troende, og spesielt for apostlene, og åpenbarte det som var nødvendig for opprettelsen av hans rike på jorden – Den hellige kirke. På den 40 dagen fór han opp til himmelen og satte seg ved Guds og Faderens høyre hånd, etter å ha påtatt seg all makt i himmelen og på jorden, som menneskeslektens Forløser.» (Kilde: lenke txt)«Evangeliet kaller Jesus 'den enbårne Sønn' (Joh. 1:18), det vil si «den eneste». Er alle Guds sønner? Jesus kontrasterer sitt forhold til Faderen skarpt fra disiplenes. Han kaller ham aldri «vår Fader». Men – «Se, jeg stiger opp til min Gud og din Gud; til min Fader og din Far.'» (kilde: lenke txt)«Han er dermed plassert i sin himmelske, guddommelige verdighet, som tradisjonelt gjentas i bildet av sønnen eller representanten for suverenen: 'Han sitter ved Faderens høyre hånd', det vil si at han er nærmest Faderen i autoritet og representerer den i lik verdighet og stilling.» (Kilde: lenke txt)