Tenke nytt om livet: Fra barndomsglede til moden visdom
Oppveksttiden er en dynamisk vei der barndommens drømmer og illusjoner endres til en kompleks virkelighetsoppfatning. I begynnelsen av livet blir vi grepet av et ønske om uendelige muligheter, men med årene kommer øyeblikket brått da det er uunngåelig å akseptere reglene for voksenlivet. Våre ideer om verden og relasjoner gjennomgår en grunnleggende endring: barnslig spontanitet forsvinner, og viker for klokskapen og forsiktigheten som er så nødvendig for vellykket overlevelse i samfunnet.Underveis mister vi ikke bare våre naive idealer, men vi lærer også å forstå at livserfaring både er tap av gamle verdier og tilegnelse av nye ferdigheter. Å vokse opp tvinger oss til å revurdere grunnlaget vi trodde på i barndommen og revurdere vår mening om foreldreautoritet. Det er denne indre omveltningen som hjelper oss å bli mer intelligente og i stand til utspekulert overlevelse fokusert på realitetene i den moderne verden.Avslutningsvis kan vi si at prosessen med å vokse opp ikke bare er tap av barns spontanitet, men en kompleks transformasjon av personligheten. Under påvirkning av sosiale forhold og oppdragelse lærer vi å forstå sannheten, selv om denne veien noen ganger er full av skuffelse. Det er gjennom å teste og tenke nytt om tidligere autoriteter at vi finner vår individualitet og lærer å leve i denne vanskelige verden med evnen til å ta beslutninger og handle besluttsomt.
Hvordan bidrar livserfaring til tap av naivitet, og hvilke faktorer påvirker denne prosessen?Livserfaring bidrar til tap av naivitet på grunn av møtet med virkeligheten, når tidligere illusjoner og bekymringsløs barndom viker for en mer kompleks forståelse av verden. I oppvekstprosessen opplever en person en rekke transformasjoner knyttet ikke bare til en endring i holdning til andre, men også med en revisjon av verdier og autoriteter som en gang virket udiskutable. Derfor, når barndommens prøvelser forsvinner, forsvinner barnslig berøring, og gir plass til en mer moden, om enn noen ganger pessimistisk, oppfatning av den omkringliggende virkeligheten.Som en av tekstene bemerker: "Fra en ung alder ser en person fremover og venter på enestående muligheter; han gleder seg til å bli eldre og vise seg som voksen ... Men nå har det skjedd: barndommens prøvelser er over, og voksne snakker til ham som til voksne; Barnslig berøring forsvinner, verken ungdommelig arroganse eller irritabilitet er lenger. Det virker bare for ham som om den eldre generasjonen er kjedelig og irriterende ..." (Kilde: lenke txt, side: 267-268). Her kan man se at overgangen fra barndom til voksen alder er ledsaget av prosessen med tap av det naive idealet, når en person må møte fortidens etablerte normer og autoriteter for første gang.Samtidig endrer livserfaringer ikke bare vår holdning til verden, de gjør oss også til mennesker som vet hvordan vi skal gjøre beregninger, og tvinger oss ofte til å tilegne oss list, noe som er en konsekvens av frustrasjon og tilegnet kunnskap om hvordan sosiale relasjoner fungerer. Som det sies senere: "Men den samme livserfaringen gjør oss noen ganger til utspekulerte eller rett og slett "fornuftige" mennesker som vet hvem vi kan kjefte på og hvem vi ikke kan ..." (kilde: lenke txt, side: 1232-1233). Denne endringen indikerer at erfaring ikke bare gir tap av opprinnelig naivitet, men også utvikling av atferdstaktikk i vanskelige livssituasjoner.En annen viktig faktor som påvirker tapet av naivitet er en endring i holdning til autoriteter. I en tidlig alder oppfatter barnet foreldrene sine som en udiskutabel kilde til sannhet ("Mamma har alltid rett"), og så, etter hvert som han vokser, begynner han selv å stille spørsmål ved tidligere autoriteter, og revurdere deres rolle i livet hans: "Frem til fylte fem år sier barnet: "Mamma har alltid rett." Fra fem til ti år: "Mamma tar noen ganger feil." Fra ti til førti år sier en person: «Mamma har aldri rett.» Og etter førti sier han: «Moren min hadde tross alt rett» (kilde: lenke txt, side: 718-719). Denne revurderingsprosessen er basert på våre egne erfaringer, som viser at autoritetene som ble introdusert i barndommen ikke alltid kan forklare kompleksiteten i voksenlivet.Til slutt bør det bemerkes at det sosiale miljøet og oppdragelsen spiller en avgjørende rolle for hvordan en person tilegner seg livserfaring. For eksempel, i den kritiske perioden av oppveksten, når "en person går inn i en større opplevelse, internt ennå ikke klar for det", avhenger mye av foreldrenes erfaring og generelle pedagogiske holdninger (kilde: lenke txt, side: 707-708). Grunnlaget legges i barnet som gjør at det senere kan bevare sin personlighet og realisere sin egen plass i verden, som blir grunnlaget for overgangen fra naivitet til et mer modent verdensbilde.Dermed bidrar livserfaring til tap av naivitet gjennom en konsekvent kollisjon med virkeligheten, en revisjon av tidligere idealer, en endring i holdning til autoritet og tilegnelse av evnen til å navigere i komplekse sosiokulturelle forhold. Disse prosessene henger sammen og er betinget av både indre psykologiske endringer og virkningen av det sosiale miljøet og oppdragelsen.Støttende sitat(er):«Fra en ung alder ser en person fremover og venter på enestående muligheter; han gleder seg til å bli eldre og vise seg som voksen ... Men nå har det skjedd: barndommens prøvelser er over, og voksne snakker til ham som til voksne; Barnslig berøring forsvinner, verken ungdommelig arroganse eller irritabilitet er lenger. Det virker bare for ham som om den eldre generasjonen er kjedelig og irriterende ..." (Kilde: lenke txt, side: 267-268)«Men den samme livserfaringen gjør oss noen ganger til utspekulerte eller rett og slett «fornuftige» mennesker som vet hvem vi kan rope på og hvem vi ikke kan ...» (Kilde: lenke txt, side: 1232-1233)«Det viktige spørsmålet her er hvordan myndighetene endrer seg for en ung person. ... Frem til han er fem år, sier barnet: «Mamma har alltid rett.» Fra fem til ti år: "Mamma tar noen ganger feil." Fra ti til førti år sier en person: «Mamma har aldri rett.» Og etter førti sier han: "Mamma hadde tross alt rett." (Kilde: lenke txt, side: 718-719)«Mennesket går inn i en større opplevelse, innvendig ennå ikke klar for den. Mye avhenger av foreldrenes erfaring, tillit til familien.» (Kilde: lenke txt, side: 707-708)