Symphony of Unity: Filosofi og vitenskap om universets harmoni
Se for deg en verden der hver del streber etter en enkelt, perfekt orden – dette er bildet som trer frem når vi snakker om universets harmoni. Filosofer ser i den et skinn av en symfoni, der individuelle elementer, selv om de forblir uavhengige, gradvis kombineres til en enkelt helhet, og nærmer seg idealet om sammenheng. Selv om den empiriske virkeligheten er et komplekst system, gir det evige ønsket om orden liv til vår oppfatning av verden ved å innpode tro på dens indre organisering og skjønnhet.Det vitenskapelige verdensbildet er på sin side basert på antakelsen om at det er en skjult, forhåndsetablert orden mellom naturlovene og lovene i vår tenkning. Denne visjonen blir hjørnesteinen i dannelsen av et vitenskapelig bilde av verden – uten troen på relasjonene og meningen som ligger til grunn for naturfenomener, ville det vært umulig å lete etter mønstre. Denne tilnærmingen hjelper forskere med å komme til kjernen av fenomener, og avslører overraskende mønstre og sammenhenger som selv ved første øyekast virker uforlignelige.Derfor, enten vi nærmer oss spørsmålet gjennom filosofisk refleksjon eller gjennom strenge vitenskapelige metoder, forblir ideen om universets indre harmoni urokkelig. Dette felles prinsippet forener de ulike kunnskapsveiene, vekker i oss ønsket om å forstå universets sanne orden og inspirerer til nye oppdagelser, der hver detalj er en viktig tone i tilværelsens store symfoni.
I hvilken grad kan universet betraktes som filosofisk og vitenskapelig harmonisk?Universet kan sees på som harmonisk i den grad det viser en tendens til sammenheng og integralorden, selv om det på et empirisk nivå er et komplekst system der de enkelte delene bare nærmer seg dette idealet. På den ene siden, fra et filosofisk synspunkt, er det en oppfatning at verden, selv om den ikke er en enkelt helhet, hele tiden er på vei mot en harmonisk organisering av alle eksistenssfærer – en slags symfoni der de enkelte elementene er sammenkoblet og ordnet, og nærmer seg et visst enhetsideal. Som en av kildene sier: «Verden er ikke alt-enhet, men bare et system av mengde. Derfor kan den og hvert øyeblikk av den bare nærme seg perfeksjon; og grensen for tilnærming er det harmoniske systemet for alle sfærer av væren, deres sammenheng eller symfoni (§ 52).» (kilde: lenke txt)På den annen side er det vitenskapelige verdensbildet, til tross for ønsket om å beskrive naturen gjennom lover og eksperimenter, også basert på antakelsen om at det er en viss forhåndsetablert harmoni mellom lovene i vår tenkning og naturens virkelige struktur. Denne antagelsen er grunnleggende for dannelsen av et vitenskapelig bilde av verden – uten den ville vitenskapen miste grunnlaget for å lete etter mønstre og sammenhenger i verden rundt oss. Dette er uttalt som følger: «Forresten, det virker for meg som om dette argumentet faller inn under klassen av argumenter som tradisjonelt er kjent som teleologiske. Og han fortsetter: Generelt begynner antagelsen om at bak sløret av universets nåværende eksistens, bak dets organisering, en slags sinn må skjules, å virke mer og mer plausibel i våre dager. Vår eminente vitenskapsmann, akademikeren L.S. Berg († 1950) skrev: «Hovedpostulatet som en naturvitenskapsmann nærmer seg forståelsen av naturen med, er at det er en mening i naturen generelt, at det er mulig å forstå og forstå den, at det er en viss forhåndsbestemt harmoni mellom tankens lover på den ene siden og naturens struktur på den andre. Uten denne stilltiende antagelsen er ingen naturvitenskap mulig.» (Kilde: lenke txt)Dermed kan universets harmoni filosofisk forstås som den ideelle orden som alle dets deler streber etter, selv om denne orden i praksis bare er tilnærmet realisert. Fra et vitenskapelig synspunkt er antakelsen om indre harmoni mellom naturlovene og måtene vi oppfatter dem på en sentral antagelse som gjør det mulig å forklare og forstå verdens struktur. Som et resultat er både filosofi og vitenskap enige om at universet har et visst nivå av indre harmoni, som avsløres gjennom struktur, sammenheng i prosesser og det uunngåelige ønsket om enhet i mangfold.