Begynnelsen på enhver kommunikasjon er basert på evnen til å være sann med seg selv og med andre.

Oppriktighet og takt: Kunsten å skape tillit

Begynnelsen på enhver kommunikasjon er basert på evnen til å være sann med seg selv og med andre. Å snakke fra hjertet er nøkkelen til å etablere ærlige, dype relasjoner der alle føler seg hørt. Men oppriktighet i sin rene form kan noen ganger såre følelsene til en annen hvis du ikke finner de riktige ordene.

Hovedhemmeligheten bak en vellykket dialog er kombinasjonen av indre ærlighet med en subtil evne til å føle samtalepartnerens følelsesmessige tilstand. Evnen til å forutse den følelsesmessige stemningen til en kommunikasjonspartner lar deg myke opp hardheten i uttalelser, og skape en atmosfære av gjensidig respekt og tillit. Denne tilnærmingen ligner arbeidet til en erfaren vaktmann som ikke bare vokter integriteten, men også tar vare på komforten til alle rundt, og forhindrer unødvendige konflikter og opphetede lidenskaper.

Avslutningsvis er balansen mellom oppriktighet og takt den unike evnen til å være deg selv, samtidig som du velger ordene dine på en slik måte at kommunikasjon gir glede og forståelse. Åpenhet, supplert med delikatesse, gir alle muligheten til å utvikle sterke relasjoner, der respekt og gjensidig hjelp blir grunnlaget for nye møter og prestasjoner.

Hvilke strategier hjelper deg å finne en balanse mellom oppriktighet og takt i kommunikasjon med andre?

Strategier for å finne en balanse mellom oppriktighet og takt er basert på en kombinasjon av indre ærlighet og evnen til å føle andres følelsesmessige tilstand. På den ene siden er det viktig å snakke fra hjertet, ikke gjemme seg bak masker og være deg selv. Som en av kildene sier: "I kommunikasjon må en person være absolutt sannferdig til mennesker og til seg selv. … Vi må prøve å være oss selv i alle situasjoner» (kilde: lenke txt, side: 338-340). Slik åpenhet bidrar til å bygge tillitsfulle relasjoner.

På den annen side, for ikke å såre følelsene til samtalepartneren, er takt nødvendig - evnen til å få den andre til å føle seg bra, for å unngå hardhet og unødvendig. I et av de siterte materialene understrekes det at "Den som kjeder seg eller irriterer seg på samme tid, gjør det ikke bra. Høflighet, det vil si at vi må få den andre til å føle seg bra med oss... Beskjedenhet. Man må skjule sine egne fordeler og tvert imot heve den andre over seg selv» (kilde: lenke txt, side: 1160-1162). En slik stilling bidrar til å bygge kommunikasjon der oppriktighet ikke blir til uhøflighet, og oppmerksomhet på en annen persons følelser skaper en atmosfære av gjensidig forståelse.

I tillegg er det et annet viktig poeng: takt er ofte som en "veivakt" som vet hvordan han skal forutse den følelsesmessige reaksjonen til samtalepartneren, hjelper til med å unngå unødvendige konflikter og oppildne selv vanskelige situasjoner med fredelige, balanserte handlinger. Det er denne subtile følelsen av proporsjoner som lar deg justere uttrykksformen, bevare ektheten til følelser på den ene siden, og ta hensyn til den psykologiske beredskapen og egenskapene til den andre personen på den andre (kilde: (siste sitat), sideinformasjon mangler).

Dermed oppnås balanse gjennom evnen til å være oppriktig og samtidig velge ord og kommunikasjonsmåte på en slik måte at de tar hensyn til samtalepartnerens følelsesmessige tilstand. Kombinasjonen av indre ærlighet og utviklet takt lar deg skape en atmosfære av tillit og gjensidig respekt i kommunikasjonen.

Støttende sitat(er):
«I kommunikasjon må en person være absolutt sannferdig overfor folk og seg selv. … Vi må prøve å være oss selv i alle situasjoner» (kilde: lenke txt, side: 338-340).
«Han gjør det ikke bra som kjeder seg eller irriterer seg over dette. Høflighet, det vil si at vi må få den andre til å føle seg bra med oss... Beskjedenhet. Man må skjule sine egne fordeler og tvert imot heve den andre over seg selv» (kilde: lenke txt, side: 1160-1162).
«Takt er derfor en verdifull kunst for den rette forståelsen av andre, både venner og fiender; unngå unødvendige injeksjoner; ikke for å vekke skadelige lidenskaper, men for å berolige dem; for å begrense sentrifugalkreftene. Takt er som en veivakt: han «baner vei», «rydder», «blokkerer»...» (Kilde: Informasjon om siste sitat, side ikke spesifisert).