Verden mellom personlighet og lov
I skjæringspunktet mellom den evige søken etter mening og grenseløs skaperimpuls møter vi to spennende syn på universets struktur. På den ene siden inspirerer den åndelige arven til tradisjonelle religioner oss med troen på at verden styres av en personlig kreativ vilje, der hvert element – fra en mektig Gud til en unik person – bærer en partikkel av skapende kraft som er i stand til å legemliggjøre det usynlige til det synlige og skape harmoni gjennom en levende viljeshandling. På den annen side understreker moderne vitenskap at universet utvikler seg på grunn av konstante og regelmessige naturlige prosesser, der den første årsaken ikke ligger i den enkelte person, men i den upåklagelige balansen mellom lovene som styrer verden. Begge disse paradigmene, hver energisk og imponerende på sin egen måte, avslører for oss en mangefasettert oppfatning av væren: på den ene siden en målrettet skapelse fylt med individuelle inkarnasjoner, og på den andre siden en levende mekanisme der naturlovene danner en dynamisk harmoni. Til syvende og sist inviterer slike kontrasterende, men komplementære synspunkter oss til å beundre skjønnheten og integriteten til kosmos, der kreativitet og regelmessighet er flettet sammen til et enkelt grandiost lerret av universet.
Hvordan kan vi tolke verdens struktur og spørsmålet om dens skaper fra synspunktet til tradisjonelle religiøse og naturlige konsepter?Tradisjonelle religiøse begreper tolker verdens struktur som et hierarki av personlige substanser, der en grunnleggende rolle tildeles en kreativ person som er i stand til den opprinnelige generasjonen av væren. I denne tilnærmingen blir hvert vesen, fra Gud til menneske, sett på som å ha sin egen skapende kraft. For eksempel, som det sies, "hvis verden ikke er et hierarki av personlige substanser som har fri og original kraft ... Gud er en konkret person og derfor skaperen; Mennesket er en konkret person og derfor en Skaper; hele sammensetningen av væren er konkret, personlig og har derfor skapende kraft» (kilde: lenke txt). I tillegg understreker den bibelske tolkningen at skapelsen skjer gjennom en direkte viljehandling fra Gud Faderen, som er i stand til å oversette det usynlige til det synlige, og organisere englerekkene som reflektorer av guddommelig skjønnhet (kilde: lenke txt). Dermed ser tradisjonell religiøs lære verden som en integrert, målrettet skapelse, der den første årsaken og det kreative initiativet ligger i skaperens spesifikke personlighet.På den annen side søker konsepter basert på naturlige og vitenskapelige tilnærminger å forklare verdens struktur gjennom naturlovene og observerbare fysiske lover. I dette paradigmet forstås den første årsaken til verden og dens harmonisering som et resultat av konstante prosesser, og ikke noens personlige kreative handling. Som nevnt, "vitenskapen er ikke kompetent til å snakke om disse emnene. Dens oppgave er å lære verdens struktur og dens fysiske lover... Religiøse ideer om verdens første sak ... kom ved induksjon og åndelig innsikt» (kilde: lenke txt). I tillegg er det en oppfatning at kosmos har et slags kreativt prinsipp for harmonisering, en dynamisk funksjon som opprettholder universets integritet (kilde: lenke txt). Det legges her vekt på at studiet av naturlige prosesser gjør det mulig å se universets indre harmoni og stabilitet uten å ty til en personlig metafysisk årsak.Dermed kan spørsmålet om verdens skaper og struktur tolkes på to måter. På den ene siden ser det tradisjonelle religiøse synet verden som et resultat av den kreative viljen til en konkret, original og personlig Skaper som gir all eksistens kapasitet til kreativ utvikling og harmoni. På den annen side legger det naturlige eller vitenskapelige perspektivet vekt på de uavhengige fysiske lovene som verden stadig utvikler seg og ordner etter, og plasserer ikke spørsmålet om en personlig skaper som målet for kunnskap.Støttende sitat(er):«Hvis verden ikke er et hierarki av personlige substanser som har fri og original kraft, så er kreativitet umulig i verden. Bare den personalistiske doktrinen om verden, for hvilken all væren er personlig og opprinnelig-substansiell, er i stand til å forstå kreativitet. En slik personalistisk doktrine anerkjenner personlighetens originalitet, som ikke kan utledes fra noe eksternt og generelt, fra noe miljø. Gud er en konkret person og derfor skaperen; Mennesket er en konkret person og derfor en Skaper; Hele sammensetningen av væren er konkret, personlig og har derfor skapende kraft. Verden er gjennom og gjennom et hierarki av levende vesener, originale personligheter som er i stand til kreativ vekst av væren." (Kilde: lenke txt)«I denne hensikt kalte Gud Faderen de usynlige og synlige skapte verdener fra ikke-eksistens til væren. Opprinnelig komponerte Gud Fader, med hjelp av det allmektige Ord og den mest strålende Ånd, med en enkelt bølge englenes naturer i all deres immaterielle lyss herlighet, som reflektorer av guddommelig skjønnhet.» (kilde: lenke txt)«Vitenskapen er ikke kompetent til å snakke om disse temaene. Dens oppgave er å lære verdens struktur og dens fysiske lover. Religiøse ideer om verdens første årsak følger ikke direkte av noen fysiske lover, men kommer snarere ved induksjon og åndelig innsikt.» (kilde: lenke txt)«På den annen side har verden vært og forblir et kosmos – i den er det en konstant begynnelse av harmonisering, verden inneholder virkelig 'visdom', det skapende prinsippet for harmonisering. Verden er 'skapt' både i det faktum at den lever et kontinuerlig liv og i det faktum at den forblir et kosmos uten å gå i oppløsning eller bli til kaos.» (Kilde: lenke txt)