Åndelig oppvåkning: Fra det synlige til det skjulte
I dagens verden begynner mange søkere etter åndelig erfaring sin reise i tempelet, hvor ritualer og tradisjonelle ritualer blir utgangspunktet for å danne vaner og opprettholde troen. Å delta på gudstjenester åpner døren til det helliges verden, hvor hver gest, tegn og bukk kan oppfattes som symboler på begynnelsen av indre transformasjon, selv om det sanne arbeidet med sjelen finner sted bak kulissene til synlige seremonier. Når en person kommer inn i tempelet, slutter han seg til de eldgamle tradisjonene som lar ham samle åndelig erfaring og føle enhet med fellesskapet. Den sanne dybden av spiritualitet ligger imidlertid i den stille, nesten unnvikende dialogen som finner sted i selve hjertet, utover grensene for ytre ritualer og ritualer. Denne indre samtalen med det guddommelige krever personlig deltakelse og innsats, fordi endringene som finner sted på innsiden ikke alltid er merkbare for andre, men de er grunnlaget for videre åndelig vekst.Dermed er det å gå i kirken fortsatt et viktig innledende stadium som er nødvendig for å tilegne seg ferdighetene til åndelig eksistens. Det gjør det mulig å føle nærværet av det hellige og leder deg til veien til indre selverkjennelse. Samtidig krever sann åndelig transformasjon individuelt arbeid og et ønske om større dybde, for ikke å stoppe bare ved overflaten av ritualer. Denne balansen mellom den ytre manifestasjonen av tro og den indre forvandlingen er essensen av den evige søken etter harmoni og sant fellesskap med det guddommelige.
Hvorfor besøker mange troende ytre templer, men bare noen få streber etter å utvikle indre åndelighet?Mange troende foretrekker å besøke templer, siden de bare har tilgang til den ytre siden av åndelig praksis – synlige ritualer, ritualer og seremonier som lett oppfattes av andre. Fysisk tilstedeværelse ved gudstjenester danner en vane og blir det første stadiet av den åndelige veien, som noen mener er nødvendig for videre vekst. Samtidig forblir den sanne indre transformasjonen usynlig for øyet, fordi den finner sted i hjertet til en person, i hans stille samtale med Gud, som ikke kan bli lagt merke til av andre.Dermed bemerker en av kildene: «I kirken er hele sakramentet for eksempel bønn. En mann står, gjør korsets tegn og buer. Alle som aldri har sett en ortodoks kristen vil si at han er gal, eller driver med gymnastikk, eller noe annet. Dette er fordi bare det ytre er tilgjengelig for ham, og det indre er at i dette øyeblikket vender en person seg til Gud, og Gud svarer – han ser ikke; ser ikke denne samtalen mellom mennesket og Gud, men ser bare ritualet. …" (Kilde: lenke txt)Samtidig understrekes det at «Å gå i kirken er den første og viktigste betingelsen. De av oss som ennå ikke har denne ferdigheten, må tilegne oss den, for ellers vil vårt åndelige liv mest sannsynlig aldri kunne begynne. Først må du lære å gå på søndagsgudstjenester ...» (Kilde: lenke txt)Derfor, hvis den ytre manifestasjonen av tro (å gå i kirken) oppfattes som en tilgjengelig og forståelig måte å berøre det åndelige på, så krever et forsøk på å gå videre til dypere, indre åndelig arbeid innsats og personlig erfaring, noe som ikke er så merkbart for andre. Dette forklarer hvorfor de fleste troende begrenser seg til ytre ritualer, og utviklingen av indre spiritualitet forblir et mål for en minoritet som fortsetter å søke dypt, personlig fellesskap med det guddommelige. Støttende sitat(er): «I kirken er hele sakramentet for eksempel bønn. En mann står, gjør korsets tegn og buer. ... Dette er fordi bare det ytre er tilgjengelig for ham, og det indre er at i dette øyeblikket vender en person seg til Gud, og Gud svarer – han ser ikke; ser ikke denne samtalen mellom mennesket og Gud, men ser bare ritualet. …" (Kilde: lenke txt) «Å gå i kirken er den første og viktigste betingelsen. De av oss som ennå ikke har denne ferdigheten, må tilegne oss den, for ellers vil vårt åndelige liv mest sannsynlig aldri kunne begynne. …" (Kilde: lenke txt)