Gud gjennom personlig personifisering: Dialog med det absolutte
Troende gir bevisst Gud et spesifikt navn og bilde for å etablere en ekte og forståelig dialog mellom mennesket og det absolutte. Kjernen i denne ideen er menneskesinnets behov for å kommunisere med et annet emne – når vi kaller samtalepartneren ved navn, kommer vi nærmere ham, noe som gjør kommunikasjonen mer personlig. En slik tilnærming hjelper folk til å forstå den delen av det guddommelige som deres sinn er i stand til, selv om Guds sanne essens forblir ubegrenset og uoppnåelig.I denne oppfatningen av religiøs kunnskap er hver detalj viktig, fra bildet til de symbolske representasjonene som ikke bare begrenser det guddommelige, men fungerer som en bro til det. Hver religion, som danner sin egen idé om Gud, lar sine tilhengere etablere en unik dialog med ham, gjennom hvilken de henter åndelig veiledning og styrke for personlig vekst. En slik energisk og levende tilnærming understreker at tro først og fremst er et levende møte med personligheten, i stand til å forvandle en persons liv.Som et resultat gjør ønsket om dialog med Gud gjennom spesifikke navn og bilder ikke bare det absolutte tilgjengelig for menneskelig bevissthet, men åpner også veien for dyp indre kommunikasjon, styrker det åndelige grunnlaget og lar alle finne sin egen forståelse av det evige og umåtelige.
Hvorfor gir troende Gud et spesifikt navn og form, og begrenser dermed hans uendelighet?Troende gir Gud et spesifikt navn og bilde av en grunn: dette gjøres for å etablere et personlig, håndgripelig fellesskap med ham, som ville være forståelig for menneskesinnet. Begrensningen av det uendelige guddommelige betyr ikke at Guds sanne essens er uttømt av en gitt form eller navn, men gjenspeiler snarere metoden som folk kan bruke til å nærme seg det absolutte. Som en kilde sier: «Men tilbedelsen av ham krever nødvendigvis en viss idé om ham, krever hans håndgripelige bilde (konseptuelt, symbolsk, ikonografisk...). Derfor har hver religion sitt eget bilde av Gud, som bestemmer ikke bare dens doktrinære og åndelige og moralske lære, men også den troendes åndelige liv. Og derfor er det dette bildet som er den virkelige gudgitte religionen. Det vil si at hver religion tilber sin egen Gud.» (Kilde: lenke txt)Denne tilnærmingen stammer fra det naturlige menneskelige behovet for å gå i dialog med samtalepartneren. En annen kilde forklarer at for å etablere kommunikasjon, er det nødvendig å henvende seg til samtalepartneren ved navn, som lar deg gå fra en abstrakt representasjon til et personlig møte:«Religiøs virkelighet avsløres som en personalistisk virkelighet. Ikke et upersonlig og likegyldig Noe, ikke et ontologisk selvfylt Vesen, men en levende Personlighet er henvendt til mennesket i opplevelsen av fellesskap med Gud. Dette betyr at selve «metodikken» for religiøs erkjennelse bør bygges på prinsippene om dialogisitet. Den første loven om dialog vitner: for å komme i kommunikasjon, er det nødvendig å henvende seg til samtalepartneren, kalle ham ved navn og vende seg til ham.» (Kilde: lenke txt)Derfor, ved å gi Gud et spesifikt navn og form, begrenser troende ikke så mye hans uendelighet som skaper en måte for dem å nærme seg ham ved å gjenkjenne og oppleve den delen av det guddommelige som menneskesinnet kan forstå. Dette gir den egenskaper som gjør det mulig å etablere personlig, dialogisk kontakt, selv om Guds sannhet forblir i sin uendelighet og utilgjengelighet. Støttende sitat(er):«Men tilbedelsen av ham krever nødvendigvis en viss idé om ham, krever hans håndgripelige bilde (konseptuelt, symbolsk, ikonografisk...). Derfor har hver religion sitt eget bilde av Gud, som bestemmer ikke bare dens doktrinære og åndelige og moralske lære, men også den troendes åndelige liv. Og derfor er det dette bildet som er den virkelige gudgitte religionen. Det vil si at hver religion tilber sin egen Gud.» (Kilde: lenke txt)«Religiøs virkelighet avsløres som en personalistisk virkelighet. Ikke et upersonlig og likegyldig Noe, ikke et ontologisk selvfylt Vesen, men en levende Personlighet er henvendt til mennesket i opplevelsen av fellesskap med Gud. Dette betyr at selve «metodikken» for religiøs erkjennelse bør bygges på prinsippene om dialogisitet. Den første loven om dialog vitner: for å komme i kommunikasjon, er det nødvendig å henvende seg til samtalepartneren, kalle ham ved navn og vende seg til ham.» (Kilde: lenke txt)