Gud som en levende enhet
I moderne filosofisk diskurs slutter Guddommen å være bare et eksternt objekt for tilbedelse, og blir til en dyp kraft som overvinner menneskeselvets evige ensomhet. Her er ikke Gud en statisk autoritet, men et levende vesen som en sann dialog er mulig gjennom, som er mettet med intern, subjektivt opplevd kommunikasjon. Denne enheten blir et svar på eksistensielle kvaler, når kunnskap ikke fødes fra mekanisk objektivisering, men fra en intensiv erfaringsutveksling mellom individer. Selv i fremmedgjøringens dypeste kriser føler man at den høyeste ensomhet kan fylles med en universell ånd, slik tilfellet for eksempel var i Kristi skjebne, da personlig lidelse åpnet en ny dimensjon av mening og intimitet. Dermed understreker filosofer at den sanne veien til Gud er gjennom jakten på autentisk fellesskap – til å overvinne isolasjon gjennom gjensidig tillit og deltakelse i et liv der alle kan finne sin forbindelseskraft med universet. Dette er en dynamisk prosess, der ensomhet ikke oppfattes som negasjon, men blir en arena for søken etter høyere meninger og oppdagelsen av det som kan gis uten forbehold.
Hvordan kan gudsbegrepet og den evige ensomheten som tilskrives ham tolkes i en filosofisk sammenheng?I en filosofisk sammenheng blir begrepet Gud ofte forstått ikke så mye som et eksternt objekt for tilbedelse, men som legemliggjørelsen av den enheten og intimiteten som kan overvinne den grunnleggende tilstanden av ensomhet i menneskeselvet. Ifølge en tolkning er ensomhet ikke bare isolasjon, men en eksistensiell lengsel etter autentisk kommunikasjon, der sann kunnskap kommer til uttrykk nettopp gjennom etableringen av dialog, og ikke gjennom objektiviseringen av verden. Her fremstår Gud ikke som et objekt for ekstern autoritet, men som noe som kan eies og stoles på uten forbehold: «Jeg'ets tragiske motsetninger kan ikke overvinnes ved noen objektivisering, heller ikke ved objektivisert erkjennelse, heller ikke ved objektivisert natur, eller ved objektivisert samfunn. Bare den kognisjonen overvinner virkelig ensomhet, som er bygget i kommunikasjonsperspektivet, og ikke i samfunnsperspektivet. I samfunnets perspektiv er kognisjon sosialisert, og dens universelt obligatoriske natur er av sosial natur, den er «oppnåelsen av det felles» og ikke av det felles. Ensomhet er ontologisk et uttrykk for lengsel etter Gud, etter Gud som subjekt og ikke objekt, som «du» og ikke som «det». Gud er overvinnelsen av ensomhet, tilegnelsen av nærhet og slektskap, en mening som står i forhold til min eksistens. Det som jeg bare kan tilhøre og stole absolutt på, å gi meg selv uten forbehold, er Gud og Gud alene. Men Gud er ikke et objekt for meg. Objektiviseringen og sosialiseringen av mitt forhold til Gud gjør Gud til en ekstern autoritet for meg.» (Kilde: lenke txt)På den annen side peker filosofisk resonnement også på at ensomhet ikke bør reduseres til individualisme eller fremmedgjøring fra universet. Den høyeste ensomheten er ifølge noen tenkere guddommelig, siden Gud selv, som det høyeste prinsippet, kjenner og opplever en dyp, stor ensomhet, en opplevelse som bare kan forstås av de som går utover den vanlige, konvensjonelle bevisstheten. Et eksempel på dette er Kristi vei, som ble akseptert og forstått først etter lidelse, når hans ensomhet får en universell dimensjon, hvor det selv i individuell isolasjon kan være mer av en universell ånd enn i massefellesskapet:«Ensomhet er ikke nødvendigvis individualisme. Ensomhet er ikke fremmedgjøring fra kosmos – det kan bare være et symptom på det faktum at personligheten har vokst ut av andres gitte tilstander og dens universelle innhold ennå ikke er anerkjent av andre. Den høyeste ensomhet er guddommelig. Gud selv kjenner den store og smertefulle ensomheten, opplever å bli forlatt av verden og mennesker. Kristus var ensom og misforstått på sin vei. Kristus ble akseptert og forstått først etter sin død på korset. Ensomhet er ganske forenlig med universalitet, det kan være mer universell ånd i ensomhet enn i et flokksamfunn. Ethvert vågalt, ethvert kreativt initiativ gir en følelse av ensomhet, ugjenkjennelse, vokser ut av et gitt fellesskap. Og det er en fare for å bli fristet til å overvinne ensomhet av et sekterisk samfunn, ikke et universelt. Ensomhet ligger utenfor motsetningen mellom individualisme og universalisme, og derfor kan det være både individualisme og universalisme i ensomhet. Man kan være mer konciliær, mer universell enn hele kollektivet. I en ensom Nitzsche var det mer av en universell ånd enn i en annen sekt, i et annet sosialt kollektiv, til og med i den offisielle kirken. Det må aldri glemmes at den religiøse veien går fra individet til samfunnet, fra det indre til det ytre, til kosmos gjennom individualitet.» (Kilde: lenke txt)I en filosofisk sammenheng kan Gud derfor forstås som noe som hjelper til med å overvinne evig ensomhet, ikke ved å tilby enkle svar eller mekaniske ytre autoriteter, men ved å være den dype bindende kraften som individet kan finne sann enhet med væren gjennom. Denne enheten gjenspeiler ikke bare ønsket om objektivisert kunnskap, men fremfor alt om levende, subjektivt opplevd fellesskap, der Gud fremstår som den høyeste substansen som gjør mennesket i stand til å gå utover grensene for isolert eksistens og finne sann nærhet og forståelse. Støttende sitat(er):«Jeg'ets tragiske motsetninger kan ikke overvinnes ved noen objektivisering, heller ikke ved objektivisert erkjennelse, heller ikke ved objektivisert natur, eller ved objektivisert samfunn. Bare den kognisjonen overvinner virkelig ensomhet, som er bygget i kommunikasjonsperspektivet, og ikke i samfunnsperspektivet. I samfunnets perspektiv er kognisjon sosialisert, og dens universelt obligatoriske natur er av sosial natur, den er «oppnåelsen av det felles» og ikke av det felles. Ensomhet er ontologisk et uttrykk for lengsel etter Gud, etter Gud som subjekt og ikke objekt, som «du» og ikke som «det». Gud er overvinnelsen av ensomhet, tilegnelsen av nærhet og slektskap, en mening som står i forhold til min eksistens. Det som jeg bare kan tilhøre og stole absolutt på, å gi meg selv uten forbehold, er Gud og Gud alene. Men Gud er ikke et objekt for meg. Objektiviseringen og sosialiseringen av mitt forhold til Gud gjør Gud til en ekstern autoritet for meg.» (Kilde: lenke txt)«Ensomhet er ikke nødvendigvis individualisme. Ensomhet er ikke fremmedgjøring fra kosmos – det kan bare være et symptom på det faktum at personligheten har vokst ut av andres gitte tilstander og dens universelle innhold ennå ikke er anerkjent av andre. Den høyeste ensomhet er guddommelig. Gud selv kjenner den store og smertefulle ensomheten, opplever å bli forlatt av verden og mennesker. Kristus var ensom og misforstått på sin vei. Kristus ble akseptert og forstått først etter sin død på korset. Ensomhet er ganske forenlig med universalitet, det kan være mer universell ånd i ensomhet enn i et flokksamfunn. Ethvert vågalt, ethvert kreativt initiativ gir en følelse av ensomhet, ugjenkjennelse, vokser ut av et gitt fellesskap. Og det er en fare for å bli fristet til å overvinne ensomhet av et sekterisk samfunn, ikke et universelt. Ensomhet ligger utenfor motsetningen mellom individualisme og universalisme, og derfor kan det være både individualisme og universalisme i ensomhet. Man kan være mer konciliær, mer universell enn hele kollektivet. I en ensom Nitzsche var det mer av en universell ånd enn i en annen sekt, i et annet sosialt kollektiv, til og med i den offisielle kirken. Det må aldri glemmes at den religiøse veien går fra individet til samfunnet, fra det indre til det ytre, til kosmos gjennom individualitet.» (Kilde: lenke txt)