Absolutt enhet: Mangfold og orden kolliderer
I den moderne verden søker vår persepsjon uunngåelig å finne et enkelt, altomfattende støttepunkt som hjelper oss å ordne det uendelige mangfoldet av eksterne fenomener. Vi søker intuitivt etter en ultimat sannhet som kan gi struktur og stabilitet til kaotiske data, og gjøre en kompleks informasjonsflyt til forståelige kategorier.Slik tenkning, med sin selvtillit og praktiske egenskaper, gjør erkjennelsesprosessen mer håndterbar, men fratar den ikke filosofisk dybde. Når vi søker å redusere alt mangfold til ett enkelt bilde, har vi et verktøy for å systematisere kunnskap, men det samme verktøyet kan nøytralisere nyansene og nyansene som utgjør essensen av virkeligheten. Ideen om det absolutte, som er en symbiose av det ideelle og det virkelige, hjelper vår bevissthet til å finne det uforanderlige grunnlaget som gir en følelse av orden selv i en verden av endring.For å oppsummere fungerer absolutt enhet som en kraftig guide i erkjennelsesprosessen: den forener tanke og væren, og inspirerer oss til å søke etter grunnleggende sannheter. I denne søken etter orden i mangfoldet ligger både dens inspirerende kraft og risikoen for å miste de subtile kantene av virkeligheten som gjør vår verden virkelig mangefasettert.
Hvorfor har mange mennesker en tendens til å oppfatte fenomener på en absolutt måte, og hvordan påvirker dette deres oppfatning av verden?Mange mennesker har en tendens til å oppfatte fenomener på en absolutt måte fordi vår tenkning er uløselig knyttet til ideen om verdens enhet og integritet. Vår bevissthet har alltid i tankene et bestemt endelig, ubetinget referansepunkt, som forenkler og strukturerer oppfatningen av eksterne fenomener, slik at vi umiddelbart kan tilordne dem til faste kategorier. Denne oppfatningen innebærer at alt vi møter må passe inn i en felles enhet et sted, selv om verden faktisk er full av nyanser og mangfold.Som bemerket i en av kildene, "Det absolutte er umulig å fjerne fra ethvert verdensbilde. Mennesket har alltid, i alle sine vurderinger, handlinger og følelser, «det absolutte i tankene» (kilde: lenke txt). Dette betyr at i hjertet av menneskelig erkjennelse ligger tendensen til å se etter et bestemt ultimat grunnlag i fenomener, selve den "absolutte" sannheten som bestemmer sannheten og virkeligheten til alt rundt oss.Også den filosofiske forståelsen av begrepet det absolutte sier at «det absolutte, som er enheten av tanke og væren, er dermed noe ubetinget forenet, og dets begrep (begrepet absolutt) er samtidig dets partikulære, det vil si formen for dets vesen» (kilde: lenke txt, side: 367). I fortsettelsen av denne tanken sies det videre at «Den absolutte enheten av tanke og væren, ideell og virkelig, er den evige formen av det absolutte, identisk med dets essens, det vil si det absolutte selv» (kilde: lenke txt, side: 368). Dermed er ideen om det absolutte ikke bare et teoretisk konsept, men blir en integrert del av hvordan en person strukturerer sin visjon av verden. Dette fører til at forskjeller og motsetninger da forsvinner eller forsones innenfor rammen av ett siste bilde – bildet av det absolutte.Denne måten å tenke på gjør det lettere å finne og systematisere kunnskap, og gir en følelse av orden og stabilitet i en verden som ved første øyekast kan virke kaotisk og full av endring. Imidlertid kan en slik absolutt visjon forvrenge nyansen i virkeligheten, og redusere en kompleks variasjon til en enkelt ordning.Støttende sitat(er):«Dette er alle bedragere som gjør krav på tronen til det absolutte. Det absolutte kan ikke elimineres fra noe verdenssyn. Mennesket har alltid, i alle sine vurderinger, handlinger og følelser, «i tankene» det absolutte. (Kilde: lenke txt)«Begrepet om det absolutte inkluderer i alle fall at det omfavner den ideelle og virkelige siden av væren, eller tenkning og væren, og er enheten av de to ... Det absolutte, som er enheten mellom tanke og væren, er dermed noe ubetinget forenet, og dets begrep (begrepet absolutt) er samtidig dets spesielle, det vil si formen for dets væren.» (Kilde: lenke txt, side: 367)«Den absolutte enheten av tanke og væren, det ideelle og det virkelige, er det absoluttes evige form, identisk med dets essens, det vil si det absolutte selv.» (Kilde: lenke txt, side: 368)