Nattens magi
I dette ekstraordinære natterommet fremstår tiden som noe flyktig, der hvert øyeblikk er fylt med kontrasten mellom friskhet og antikk. Når du går inn i denne atmosfæren, føler du hvordan kveldskjøligheten jevnt erstattes av en ekstraordinær aroma, der en lett, nesten magisk tone av varme og krydder er flettet sammen med den subtile friskheten til gran og en subtil nyanse av røkelse.Hoveddelen av denne følelsen avsløres gjennom overgangenes spill, når dagen som går etterlater sine usynlige spor, og nattens stillhet trenger dypt inn i hukommelsen. En slik duft minner, som om naturen forteller en historie, der hver dråpe tid er fylt med innslag av eldgamle minner og umiddelbare endringer. Intensiteten og energiintensiteten til disse følelsene gjør at hjertet slår raskere og sjelen nyter hvert øyeblikk fylt med tristhet og inspirasjon på samme tid.Konklusjonen understreker at tiden, som får duften av forandring, ikke bare blir et mål på klokken, men en levende skapning som er i stand til å formidle atmosfæren til den utgående kvelden, nattens mysterium og den evige forbindelsen med fortiden. Dette øyeblikket fanger med sin dybde og energikraft, og oppmuntrer oss til å sette pris på hvert sekund og oppdage nye fasetter av verdens skjønnhet.
Hvordan lukter tiden hvis du prøver å fange atmosfæren i natteluften?I beskrivelsen kan du fange at tiden i natteluften fremstår som noe flyktig og fylt med kontraster. Det ser ut til å kombinere friskheten til den utgående kvelden med de subtile nyansene fra antikken og stille tristhet, når kveldskjøligheten omslutter rommet. Denne følelsen kan sammenlignes med en duft, der det først og fremst er en lett, nesten magisk tone - varm, krydret, med et hint av granfriskhet og et knapt merkbart hint av røkelse. Det vil si at tiden lukter av en endring av tilstander: den bærer med seg avtrykket av en svunnen dag, og etterlater seg en delikat, nesten umerkelig, duft av nattestillhet og eldgamle minner.Støttende sitat(er):«Er det lukten av kveldsfriskhet, tjærede nett og hellighet? - lukten av Valaam, klosteret "hinsides verden", - jeg kalte det det, - ble absorbert i minnet mitt, og jeg hører det fortsatt. Arbeiderne graver fortsatt, hugger granitt, jager, sager ... med en wiresag! «Så rart. Jeg vil se, men jeg må tilbake til måltidet. Løpe. Hammerne til lapidaries banker sjeldnere, arbeiderne er slitne, de sitter på granittblokker. Søvn og stillhet kryper ut av krattet. Snart ville de krype til katedralen, altergutten ville ringe i klokken, og dagen ville være over. Dagen vil ende på Valaam, og der, på Ladoga, er det fortsatt daggry: det er fortsatt en brennende sol. Det er fortsatt lett på veien. Du kan se hvordan noe har blitt rødt... ekorn! Vi ser på hvordan det slynger seg i granene. Under dem er skumringen allerede tykkere. Det lukter gran, krydret varme. Veien oppover. Du kan se fra bakken hvordan veien slynger seg, furutrær som slumrer i svingene. Det er der villmarken er! Noe rasler over dem, mykt, løst... - en stor fugl druknet i krattet. På den grønnaktige himmelen er de prikkete stjernene allerede hvite. Ser på himmelen. Hvite musselnskyer, ubevegelige. Lytter... - ikke en lyd. Her er det, en døv stillhet. Og av en eller annen grunn er det trist. Vi løper.Over steinbroen, over vannet. Svart vann, døv. Vi ser inn i grusomhetene: toppen av gran, himmelen - mørke og lys. Hvor forferdelig veltet inn i det bunnløse! Løpe... Kapell! Nei, vi er ikke alene her. Ansiktet til Guds Mor, som ser. Et bånd, en visp, en lysestake gløder. Se... Det ser ut til å lukte røkelse. Logg på? Vi går ikke inn, det er for sent.» (Kilde: lenke txt, side: 6)