Jesu lære har alltid hevet tilgivelse som den høyeste dyden, og inviterer oss til ubetinget kjærlighet og den konstante jakten på forsoning.

Læren om tilgivelse: Fra Kristi ord til de troendes liv

Jesu lære har alltid hevet tilgivelse som den høyeste dyden, og inviterer oss til ubetinget kjærlighet og den konstante jakten på forsoning. Kjernen i den kristne tradisjonen er ideen om at tilgivelse ikke har noen grenser og må gjenopplives igjen og igjen, og minner oss om Guds barmhjertighet som aldri svikter.

Imidlertid viser det virkelige livet til troende ofte en annen oppførsel – i stedet for et åpent hjerte og et ønske om å gjenopprette relasjoner, har folk en tendens til raskt å gå over til fordømmelse. I daglig praksis kan vi observere hvordan vanen med å dømme andres handlinger erstatter det sanne ønsket om å forstå og støtte andre. Denne motsigelsen mellom de høye idealene i Kristi ord og oppførselen til individuelle medlemmer av samfunnet peker på et dypt følelsesmessig og åndelig problem som krever bevisst selvforbedring.

Det er ekstremt viktig å huske at sann tilgivelse går utover en enkel objektiv vurdering av handlinger. Det krever aktiv deltakelse fra hjertet, medfølelse og en vilje til å støtte personen i hans svakheter, uten å gjøre tilgivelse til en hard dom. Hastverk med å gjøre endelige vurderinger fratar både tilgiveren og de rundt ham muligheten til å føle den dype og uendelige barmhjertighet som Kristi ord er gjennomsyret av.

Som et resultat er ønsket om radikal tilgivelse ikke bare et opphøyd teoretisk ideal, men en utfordring til det daglige arbeidet med seg selv. Forsoning med Gud og neste begynner med ens eget hjerte, åpent for verden, hvor hver enkelt av oss kan lære å ikke dømme, men å elske og støtte, og legemliggjøre den sanne betydningen av den kristne tro.

Hvordan forholder Jesu lære om tilgivelse seg til den faktiske oppførselen til troende: er de virkelig tilbøyelige til å tilgi eller er de mer tilbøyelige til å vise fordømmelse?

Jesu lære om tilgivelse forkynner ubetinget, radikal kjærlighet og varig tilgivelse, som er en forutsetning for forsoning med Gud og mellom mennesker. Kristi ord inneholder ikke en juridisk regel som innebærer et begrenset antall tilgivelser, men uttrykker en oppfordring til å tilgi igjen og igjen, uten å gå videre til endelige setninger. Imidlertid viser den faktiske praksisen til troende ofte en annen oppførsel – i stedet for oppriktig å tilgi, har de en tendens til å dømme og fordømme sine naboer.

For eksempel viser en av historiene levende hvordan fordømmelse er like vanlig som ønsket om tilgivelse. Der forteller en av søstrene:
«Geronda, i dag, under olivenhøsten, fordømte jeg noen av søstrene, fordi de var uoppmerksomme på saken...» ( lenke txt, side: 366-370)
Denne passasjen viser at det er en tendens til å fordømme i samfunnslivet, noe som er i strid med idealene som er fastsatt av Kristus.

Følgende er en forklaring på essensen av fordømmelse, der det bemerkes at fordømmelse betyr avsigelse av en endelig dom over en person, og den bør ikke erstatte den objektive fordømmelsen av handlinger:
«Fordømmelse er den endelige dommen over en person. Men hvis vi fordømmer en persons ansikt, og ikke nedlater oss til hans svakhet, da vil det allerede være en synd ...» ( lenke txt, side: 1382-1385)
Dette understreker at kravet om tilgivelse ikke kan reduseres til en enkel vurdering av den andre personens handlinger, men tvert imot må ledsages av medfølelse og et ønske om å gjenopprette forholdet.

Det bemerkes også at hastverk med fordømmelse og straffutmåling fratar troende muligheten til å oppleve og videreformidle den uendelige nåde som Kristus lærer:
«Fordømmelse er den vanligste synden blant oss ... Fra en kristen som fordømmer sin neste, går Guds barmhjertighet ..." ( lenke txt, side: 1938-1941)
Til tross for Jesu høye lære om behovet for tilgivelse, er det i det virkelige liv tilfeller der troende er tilbøyelige til å fordømme ved å gi etter for dårlige vaner og erfaringer i stedet for å danne fylden av kjærlighet og forsoning som Kristus befalte.

For å oppsummere er Jesu lære om tilgivelse fortsatt et ideal, mens den daglige oppførselen til troende ofte er langt fra det og manifesteres av en tendens til å fordømme. Denne motsetningen peker på behovet for konstant selvforbedring og bevissthet om den sanne betydningen av tilgivelse i det kristne livet.

Støttende sitat(er):
«Geronda, i dag, under olivenhøsten, fordømte jeg noen av søstrene, fordi de var uoppmerksomme på saken...» (Kilde: lenke txt, side: 366-370)
«Fordømmelse er den endelige dommen over en person. Men hvis vi fordømmer en persons ansikt, og ikke nedlater oss til hans svakhet, da vil det allerede være en synd ...» (Kilde: lenke txt, side: 1382-1385)
«Fordømmelse er den vanligste synden blant oss ... Fra en kristen som fordømmer sin neste, går Guds barmhjertighet ..." (Kilde: lenke txt, side: 1938-1941)