I en verden av åndelig søken føler mange troende en dyp ærefrykt når de vender seg til Gud, ikke i henhold til en mal, men spontant, basert på sjelens indre trang og oppriktighet.

Oppriktighet og tradisjon: Spontan appell til Gud

I en verden av åndelig søken føler mange troende en dyp ærefrykt når de vender seg til Gud, ikke i henhold til en mal, men spontant, basert på sjelens indre trang og oppriktighet. Denne naturlige trosimpulsen lar alle føle seg nærmere den guddommelige essensen, fordi en person, ved å innse Herrens allvitenhet og allestedsnærvær, forstår at uavhengig av språk og tiltaleform, er det viktigste hjertets oppriktighet og dyp ærbødighet.

Men sammen med denne spontaniteten er det et annet, ikke mindre betydningsfullt aspekt ved bønnelivet – den offisielle tilbedelsesordenen. I den uttrykker den troende, gjennom etablerte ritualer og forberedte former, sin bevissthet om den grenseløse storheten i Guds kraft og hans ydmyke plass i denne verden. Tradisjonelle bønner med deltakelse av helgeners forbedere bidrar til å understreke at selv i de mest oppriktige indre appeller, går ikke forbindelsen med den åndelige arven tapt, der hver form har sin egen mening og dype mening.

Dermed viser den kristne tradisjonen en bemerkelsesverdig enhet: spontan omvendelse til Gud blir en naturlig manifestasjon av personlig tro hvis den ledsages av oppriktig ærbødighet og respekt for de etablerte kanonene. Denne tilnærmingen forener de troendes hjerter, slik at de kan føle Herrens nærvær til enhver tid og på alle steder, uavhengig av ord og skikker, samtidig som de forblir trofaste mot både tradisjon og personlig åndelig opplevelse.

Hvordan oppfattes en improvisert appell til Gud og helgener i den kristne tradisjonen fra synspunktet om religiøs etikette?

I den kristne tradisjonen er spontan (improvisert) appell til Gud og helgenene helt tillatt og oppfattes som et oppriktig uttrykk for indre ærefrykt og tro, men den mister ikke sin åndelige dybde og ærbødige holdning. For eksempel, som det sies i kilden " lenke txt" (side 1296), kan en person, som innser Guds allvitenhet og allestedsnærvær, tiltale ham på et hvilket som helst språk, fordi Herren vet i alles sjel, noe som understreker viktigheten av oppriktighet og indre tilstand:
"Å huske at uansett hvor han er, uansett hva han gjør, uansett hva han tenker, vet Herren hvor han er, vet hvem han er og hva han tenker i det øyeblikket, og ønsker å frelse ham. Når en slik tanke kommer til en persons sinn, føler han en skjelving i sjelen. Og ved å stille seg selv for Gud, kan en person vende seg til ham. Når vi vet at Gud er allestedsnærværende, vet at Gud er allmektig, vet at Gud, selv før vi sier eller tenker noe, allerede vet hva vi vil si eller tenke, kan vi henvende oss til ham på et hvilket som helst språk: gresk, latin, engelsk, japansk, kinesisk, hvilket som helst av dusinvis av afrikanske språk. Og enhver som løper til Gud, vet alltid av egen erfaring at Gud hører ham.»

Samtidig krever offisiell liturgisk kommunikasjon overholdelse av visse normer og etikette, der bønn opphøyes til en handling av dyp ærbødighet. For eksempel beskriver kilden lenke txt (side 102) i detalj at den troende under bønn må være klar over Guds uendelige storhet og hans uverdighet, så vel som å bli omvendt gjennom etablerte former med deltakelse av de helliges forbedere, noe som indikerer at selv om omvendelsen skjer spontant, må den være basert på oppriktig ærbødighet og overholdelse av den etablerte orden:
«Under selve utførelsen av bønn: 1) må vi ha dyp ærbødighet for Gud, som stammer fra en levende representasjon av Guds grenseløse storhet og vår uverdighet; 2) vi må løfte opp bønn til den himmelske Fader i hans enbårne Sønns navn, og håpe på hans fortjeneste og forbønn. ... 4) ydmykt erkjenne vår uverdighet for direkte å løfte våre bønner til Guds trone, må vi ty til de helliges forbønn ...»

Dermed oppfattes en improvisert appell til Gud og helgenene ikke som et brudd på normer, men som en naturlig manifestasjon av tro, hvis den ledsages av oppriktighet, indre ærbødighet og forståelse av betydningen av de etablerte tradisjonene for kommunikasjon med det guddommelige.

Støttende sitat(er):
"Å huske at uansett hvor han er, uansett hva han gjør, uansett hva han tenker, vet Herren hvor han er, vet hvem han er og hva han tenker i det øyeblikket, og ønsker å frelse ham. Når en slik tanke kommer til en persons sinn, føler han en skjelving i sjelen. Og ved å stille seg selv foran Gud, kan en person vende seg til ham... » (kilde: lenke txt, side 1296)

«Under selve utførelsen av bønnen: 1) må vi ha dyp ærbødighet for Gud ... 4) ydmykt erkjenne vår uverdighet for direkte oppløfting av våre bønner til Guds trone, må vi ty til de helliges forbønn: ..." (kilde: lenke txt, side 102)