Kraften i indre transformasjon gjennom bekjennelse
Bekjennelse har alltid vært en kraftig mekanisme for indre fornyelse og renselse av sjelen. Helt i begynnelsen av denne prosessen slutter en person å bære byrden av skyld og indre tomhet, og får muligheten til å henvende seg direkte til Gud, som aksepterer hvert ord med sann kjærlighet. Spenningen og angeren som følger med forberedelsen til skriftemål, viker gradvis for ro og en trygg følelse av forandring når hver synd blir uttalt høyt. Det er viktig at presten i dette tilfellet ikke opptrer som dommer, men utelukkende som vitne og hjelper, og understreker viktigheten av ikke bare personlig bevissthet, men også forbindelsen med den høyere åndelige kraften. Dette symbolske øyeblikket minner oss om at tilgivelse og transformasjon alltid skjer i sammenheng med et forhold til Gud, ikke gjennom menneskelig mekling. Poenget er klart: Bekjennelsen letter ikke bare åndelige byrder, men vekker også en fornyet følelse av "jeg-i-Gud", og åpner veien til sann indre fred og harmoni.
Hvordan påvirker bekjennelsesprosessen den indre tilstanden til en person, og hvilken rolle spiller andres tilstedeværelse i denne prosessen?Bekjennelsesprosessen har en dyp effekt på den indre tilstanden til en person, da den fører til transformasjon av sjelen gjennom realisering og aksept av guddommelig nåde. Først og fremst hjelper bekjennelse til å frigjøre seg fra skyld og indre tomhet, siden en person ikke henvender seg til en prest for tilgivelse, men bekjenner direkte for Gud. Som en av kildene sier, før skriftemålet begynner, erklærer presten: «Se, barn, Kristus står usynlig foran deg og tar imot din bekjennelse; Jeg er bare et vitne.» Denne uttalelsen (kilde: lenke txt) understreker at tilstedeværelsen av et vitne – en prest – er viktig: han er ikke til stede som en dommer, men som en assistent som bekrefter sannheten om den indre tilstanden av omvendelse.Det er også verdt å merke seg at på et følelsesmessig nivå kan en person oppleve en sterk følelse av anger og anger som forberedelse til bekjennelse, men i prosessen med selve handlingen, når synder er listet opp, kan den første opplevelsen midlertidig vike for en roligere tilstand. Samtidig indikerer den påfølgende indre følelsen av endringer at en person gjennom bekjennelse blir internt forvandlet, selv om ytre følelser uttrykkes mindre levende (kilde: lenke txt).Tilstedeværelsen av en annen person i skriftemålet – en prest som ledsager og vitner – spiller en symbolsk rolle. Hans nærvær er en påminnelse om at menneskelig selvansvarlighet ikke forblir isolert, men finner sted i sammenheng med et forhold til Gud. Det er denne sekundære, formidlende rollen som vitnesbyrd som minner oss om at en person er på vei til å finne tilgivelse og indre fred. I tillegg, når en person bekjenner høyt, som bemerket i en annen kilde, "Kristus Herren selv står usynlig nær, som aksepterer denne bekjennelsen og kjenner alle våre synder mye bedre enn vi selv" (kilde: lenke txt). Dermed gir prestens nærvær, selv om det bare er symbolsk, betydning til prosessen, og forsterker følelsen av at skriftemål finner sted i en atmosfære av guddommelig støtte og kjærlighet.For å oppsummere, bekjennelse påvirker den indre tilstanden, noe som fører til renselse av sjelen og realisering av ens eget "jeg-i-Gud", hvor tilstedeværelsen av en annen person som vitne tjener som en viktig påminnelse om at sann tilgivelse og transformasjon skjer i et forhold til Gud, og ikke gjennom en person som bare registrerer denne prosessen.Støttende sitat(er):«Ovenfor snakket jeg om omvendelse og berørte bare spørsmålet om skriftemål. Men bekjennelse er et så viktig spørsmål at jeg ønsker å dvele ved det mer detaljert. Bekjennelse kan være todelt: det er personlig, privat bekjennelse, når en person nærmer seg presten og åpner sin sjel for Gud i hans nærvær; Det er en generell skriftemål, når folk kommer sammen i en stor eller liten mengde, og presten uttaler en skriftemål for alle, inkludert seg selv. Jeg ønsker å dvele ved privat skriftemål og gjøre deg oppmerksom på følgende: En person bekjenner for Gud. I prekenen som presten holder før hver enkelt skriftemål, står det: «Se, barn, Kristus står usynlig foran deg og tar imot din bekjennelse. Jeg er bare et vitne.» Og dette må vi huske, for vi bekjenner ikke for en prest, og han er ikke vår dommer. Jeg vil si mer: Selv Kristus er ikke vår Dommer i dette øyeblikket, men er vår barmhjertige Frelser. Det er veldig, veldig viktig.» (kilde: lenke txt)"Ofte, når du forbereder deg til skriftemål, føler du en følelse av omvendelse og anger for dine synder, men når du kommer til presten, regner du tørt opp dine synder, og angeren du hadde under forberedelsen er ikke der. ... Og først etter det forteller sinnstilstanden vår oss at vi har opplevd en slags indre endring.» (kilde: lenke txt)«Når vi bekjenner høyt for en prest, står Kristus Herren selv usynlig i nærheten, som aksepterer denne bekjennelsen og kjenner alle våre synder mye bedre enn vi selv, fordi vi dessverre ikke innser mange ting...» (Kilde: lenke txt)