Antikkens greske kultur er full av varsler om en stor utstråling som skal forandre verden, og det var denne messias som ble åpenbaringen av en ny guddommelig sannhet.

Messias vs. Pantheon: Kristus og gamle greske spådommer

Antikkens greske kultur er full av varsler om en stor utstråling som skal forandre verden, og det var denne messias som ble åpenbaringen av en ny guddommelig sannhet. Kjernen i diskusjonen er en viktig distinksjon: Antikkens profetier peker ikke på innsamlingen av gudene, men på tilsynekomsten av en eneste frelser, hvis personlighet råder over utdaterte hedenske forestillinger.

Kjernen i debatten er ideen om at Kristi lære ikke rekonstruerte gammel tro, men fullstendig forlot ideen om interaksjon med gudene fra tidligere tider. Gamle kilder understreker at selv om de greske poetene og vismennene snakket om guddommelig forsyn, hadde ordene deres en refleksjon av monoteisme, som var fundamentalt forskjellig fra den polyfone tradisjonen til hedenskap. Kristus viser seg ikke som en av de mange gudene, men som legemliggjørelsen av den høyeste sannhet, som bringer lys og en ny forståelse av det evige, og tilbakeviser fortidens feil.

Denne delingen av synspunkter understreker at den sanne oppfatningen av guddommelighet hviler på personlig åpenbaring snarere enn på lån av foreldede tradisjoner. Læren som erstatter det arkaiske panteonet er ladet med en fornyet energi av sannhet og rettferdighet, og gir håp til de troende i sin tid og fremtidige generasjoner. Historien om messias legemliggjør overgangen fra et imaginært kollektiv av guder til en enkelt, integrert åndelig strøm som er i stand til å gi svar på de mest presserende spørsmålene om menneskelig eksistens.

Denne forvandlingen viser hvor dypt det åndelige bildet av verden har endret seg: Kristus fremstår som et unikt fenomen født av personlig åpenbaring og udiskutabel sannhet, som overskrider og fordriver skyggene av tidligere myter og fordommer.

Kan Kristus personlig ha kjent og respektert de gudene som var kjent før hans tid?

Basert på det materialet som ble presentert, støttes ikke ideen om at Kristus på en eller annen måte "kjente" eller "tilbad" guder som var kjent før hans tid. Tekstene understreker at gresk kultur faktisk var full av spådommer om Messias' komme, men dette betyr ikke at Kristus selv aksepterte gudene til de gamle folkene som verdige til respekt eller personlig kontakt med dem. Dermed bemerker en av kildene:

«Apologeter begynte å snakke om det faktum at kulturen i Hellas er full av spådommer og forutanelser om Kristi komme. En spesielt grundig studie av dette spørsmålet er gitt av Klemens av Alexandria. I gresk litteratur, spesielt blant de eldste seerne og poetene, er det referanser til Gud som er mye nærmere monoteisme enn hedenskap» (kilde: lenke txt).

Dette indikerer at selv om elementer av fremsyn levde videre i gresk tenkning, ble de sett på som indikasjoner på noe mer enn et arkaisk panteon. En annen kilde skiller mellom den mytologiske ideen om en "menneskegud" i den hedenske verden og Kristi sanne virkelighet:

«Mens den hedenske verden overveide sitt åndelige sammenbrudd i personen til den påståtte menneskeguden – keiseren, som maktesløst vred guddommeligheten, ventet individuelle filosofiske sinn og troende sjeler på inkarnasjonen av det guddommelige ordet, eller tilsynekomsten av Messias, Guds Sønn og rettferdighetens Konge. Mennesketilbederen, selv i den universelle herskerens person, er bare et tomt bedrag, Gudsmennesket kunne åpenbare sin virkelighet i form av en vandrende rabbiner» (kilde: lenke txt).

Denne sammenligningen understreker at forventningen om Messias var basert på en helt annen oppfatning, der Kristi person og hans lære var åpenbaringen av en ny forståelse av guddommelighet, snarere enn en fortsettelse eller anerkjennelse av allerede eksisterende hedenske guder.

Dermed følger det av tankene som er nedtegnet i kildene at Kristus ble presentert som et unikt fenomen, som fikk sin makt og autoritet gjennom personlig åpenbaring og en sannhet som overskrider og negerer de tidligere tradisjonelle panteonene. Det er ingen grunn til å tro at han personlig kjente eller respekterte gudene som var kjent før hans tid; tvert imot, hans misjon og lære fungerte som en korreksjon og et supplement til verdensbildet som representerte den hedenske arven.

Støttende sitat(er):
«Apologeter begynte å snakke om det faktum at kulturen i Hellas er full av spådommer og forutanelser om Kristi komme. En spesielt grundig studie av dette spørsmålet er gitt av Klemens av Alexandria. I gresk litteratur, spesielt blant de eldste seerne og poetene, er det referanser til Gud som er mye nærmere monoteisme enn hedenskap» (kilde: lenke txt).

«Mens den hedenske verden overveide sitt åndelige sammenbrudd i personen til den påståtte menneskeguden – keiseren, som maktesløst vred guddommeligheten, ventet individuelle filosofiske sinn og troende sjeler på inkarnasjonen av det guddommelige ordet, eller tilsynekomsten av Messias, Guds Sønn og rettferdighetens Konge. Mennesketilbederen, selv i den universelle herskerens person, er bare et tomt bedrag, Gudsmennesket kunne åpenbare sin virkelighet i form av en vandrende rabbiner» (kilde: lenke txt).