Filosofien betrakter menneskets guddommelige-menneskelige natur som grunnlaget for at det forstår og realiserer den høyeste meningen med sin eksistens, inkludert forståelsen av det gode.

Hvordan forklarer filosofien sammenhengen mellom menneskets guddommeli

Filosofien betrakter menneskets guddommelige-menneskelige natur som grunnlaget for at det forstår og realiserer den høyeste meningen med sin eksistens, inkludert forståelsen av det gode. Fra dette synspunktet er mennesket ikke fullkomment av natur og trenger indre transformasjon, som oppnås gjennom forbindelse med det guddommelige prinsippet. Det er denne forbindelsen som lar ham oppfatte det gode som en integrert del av essensen hans.

Derfor, som en av kildene sier: "Alt i den er fullført, fullført og fullkommengjort bare gjennom Gud-mennesket. I sitt vesen er mennesket et vesen som strekker seg ut til Kristus, for Gud-mennesket er det eneste sanne målet for mennesket. ... Kriteriet kan være følgende: bare det som er guddommelig-menneskelig er ortodoks, og omvendt: bare det som er ortodoks er guddommelig-menneskelig» (kilde: lenke txt). Her understrekes det at menneskets sanne mål og dets moralske fullkommenhet er forbundet med deltakelse i det guddommelige, nemlig med forvandlingen til et guddommelig-menneskelig vesen.

I tillegg bemerker en av tekstene at "Gud-manndom er et dobbelt mysterium – mysteriet om Guds fødsel i mennesket og mennesket i Gud ... I sin evige idé er mennesket forankret i Gud-menneskelighet og er forbundet med Gud-mennesket» (kilde: lenke txt). Dette synet viser at selve eksistensen av en person er direkte relatert til tilstedeværelsen av et guddommelig prinsipp i ham, uten hvilket en sann forståelse av de gode og de høyeste moralske retningslinjene ville være umulig.

Et annet resonnement påpeker: «Det guddommelige er transcendent for mennesket, og det guddommelige er på mystisk vis forenet med mennesket i den guddommelige-menneskelige form. Bare av denne grunn er det mulig for en person å dukke opp i verden som ikke er slave av verden... Mennesket er et vesen med flere komponenter, det bærer i seg verdens bilde, men det er ikke bare verdens bilde, det er også Guds bilde» (kilde: lenke txt). Her kan vi spore ideen om at det gode, som et absolutt kriterium, manifesteres i menneskets enhet med det guddommelige. Denne enheten lar individet gå utover det vanlige og finne sann mening og moral, som er en integrert del av hans vesen.

Til slutt understreker en annen kilde at "Mennesket, som grensen mellom skapt og uskapt natur ... er utstyrt med evnen til å forene seg med [Gud] fra begynnelsen, noe som betyr at Gud-menneskelighet er kjernen i hans vesen ... Mennesket er 'capax infiniti' fordi det er mottakelig for energien til det uendelige» (kilde: lenke txt). Det er i denne mottakeligheten for de uendelige, høyere energiene som ligger pantet om kunnskapen om absolutt godt, som åpenbares gjennom menneskets konstante streben etter fullkommenhet, etter å smelte sammen med det guddommelige.

Dermed understreker den filosofiske tradisjonen at forståelsen av det gode ikke kan skilles fra den guddommelige-menneskelige natur. Det er gjennom den åndelige transformasjonen som skjer når en person forener seg med Gud at han lærer sanne moralske verdier og fyller sin eksistens med en høyere mening, hvor det gode blir avgjørende og bestemmer hans vesen.

Støttende sitat(er):
«Han er et ideelt og konkret eksempel for mennesket, samtidig som han er en guddommelig kraft som forvandler alt menneskelig i mennesket til et guddommelig-menneskelig samfunn, og menneskenes samfunn til et guddommelig-menneskelig samfunn. Mennesket selv er et ufullstendig og ufullkomment vesen. Alt i den er fullført, fullført og fullkommengjort bare gjennom Gud-mennesket. I sitt vesen er mennesket et vesen som strekker seg ut til Kristus, for Gud-mennesket er det eneste sanne målet for mennesket. Opprinnelsen til ortodoksiens ontologi og fenomenologi finnes i Gud-mennesket. Alt som ikke er av Gud-Mennesket og ikke i henhold til Gud-Mennesket er ikke ortodoks. Kriteriet kan være følgende: bare det som er guddommelig-menneskelig er ortodokst, og omvendt: bare det som er ortodokst er guddommelig-menneskelig. Og alt annet, det som kommer fra mennesket, fra et 'rent' menneske eller fra et 'ufeilbarlig' menneske, ødelegger mennesket, kaster det ut i ikke-eksistens.» (kilde: lenke txt)

«Gudsmenneskelighet er et dobbelt mysterium – mysteriet om Guds fødsel i mennesket og menneskets fødsel i Gud. Det er ikke bare menneskets behov for Gud, men også Guds behov for mennesket. Monisme og monofysittisme fornekter den doble sannheten og fornekter menneskets uavhengighet. Det er to bevegelser: bevegelsen fra Gud til mennesket og bevegelsen fra mennesket til Gud. Mennesket trengs for det guddommelige livet, for dets fylde. Og derfor er det bare et guddommelig og menneskelig drama. Forholdet mellom Gud og mennesket er ikke juridisk, men dramatisk. Menneskets fødsel i Gud er en teogonisk prosess. I sin evige idé er mennesket forankret i Gud-menneskelighet og er forbundet med Gud-mennesket. Derfor kan vi si at det er en før-evig menneskelighet i Gud, det er et før-evig menneske, som kabbala kalte Adam Kadmon. Menneskeheten eksisterer i evigheten og må realiseres i tide. Dette er mysteriet i det paradoksale forholdet mellom evighet og tid.» (Kilde: lenke txt)

«Humanistisk filosofi har aldri nådd forståelsen av den paradoksale sannheten om Gud-menneskelighet. Teologisk filosofi, derimot, prøvde å rasjonalisere denne sannheten. Alle teologiske læresetninger om nåde betydde bare formuleringer av sannheten om menneskets guddommelige mannlighet, om det guddommeliges indre handling på mennesket. Men det er absolutt umulig å forstå dette mysteriet om gudsmenneskelighet i lys av filosofien om identitet, monisme og immanentisme. Uttrykket for dette mysteriet forutsetter et dualistisk øyeblikk, opplevelsen av å transcendere, opplevelsen av avgrunnen og overvinnelsen av avgrunnen. Det guddommelige er transcendent for mennesket, og det guddommelige er på mystisk vis forenet med det menneskelige i det guddommelige-menneskelige bilde. Bare av denne grunn er det mulig for en personlighet å dukke opp i verden som ikke er slave av verden. Personlighet er menneskelig, og den overskrider det menneskelige, som er avhengig av verden. Mennesket er et vesen med flere komponenter, det bærer i seg verdens bilde, men det er ikke bare verdens bilde, det er også Guds bilde. I ham er det en kamp mellom verden og Gud, han er et avhengig og fritt vesen.» (Kilde: lenke txt)

"Gud er tilstede i verden med sine skapende og livgivende energier. Mennesket, som grensen mellom skapt og uskapt natur, og i ham, verden skapt for hans skyld, har ikke bare evnen til å vite, evnen til å kjenne Gud, evnen til å nærme seg Gud ved sin podvig, men er utstyrt med evnen til å forene seg med ham hypostatisk, noe som betyr at Gud-manndommen er kjernen i hans vesen, og Gud-mennesket er det høyeste kriteriet for hans vekst. Kosmisk og menneskelighet henger sammen og eksisterer for Gud-menneskelighet. Mennesket er født og eksisterer ikke for å forbli det det er, lukket i seg selv og sin kosmiskhet: det er kalt til å vokse til «Kristi vekst» (apostelen Paulus), det vil si å bli et Gudsmenneske. Mennesket er en 'capax infiniti' fordi han er mottakelig for energien til den uendelige; som sådan er han i stand til å vokse ut, til å komme ut av sin egen skapelses betinging og stige opp til de evige høydene av Gud-manndom og guddommeliggjøring, uten å slutte å være det som er i essensen, og uten å identifisere seg med essensen av det overvesentlige.» (Kilde: lenke txt)