Likegyldighet til ros og kritikk: nøkkelen til selvforbedring
I dagens verden, hvor offentlig anerkjennelse ofte er målet på suksess, er evnen til å opprettholde mental klarhet uvurderlig. Når vi frigjør oss fra tilknytning til verdslig berømmelse, slutter tilbakemeldinger, enten det er ros eller kritikk, å være en følelsesmessig prøvelse og blir en objektiv kilde til informasjon for personlig vekst.For det første tillater avvisningen av overdreven narsissisme og ønsket om ekstern godkjenning oss å oppfatte enhver evaluering med et overraskende åpenhet. I stedet for å juble med ros eller motløs av kritikk, analyserer sinnet hver tilbakemelding og identifiserer reelle aspekter for forbedring. Denne tilnærmingen styrker og stimulerer en person til konstant selvforbedring, og minner om at selv positive anmeldelser kan være en impuls til å strebe etter nye høyder, og kritikk er en mulighet til å rette opp svakheter.Avslutningsvis kan vi si at den sanne veien til personlig utvikling ligger i evnen til å opprettholde balanse i enhver situasjon. Ved å gi opp tilknytningen til andres meninger, åpner vi nye horisonter for objektiv selvanalyse og kontinuerlig forbedring, og tillater oss selv å gå videre, til tross for følelsesmessige svingninger.
Hvordan kan du utvikle evnen til å oppfatte både ros og kritikk med likegyldighet, uten å gi etter for følelser?For å utvikle evnen til å akseptere både ros og kritikk med likegyldighet, bør man gi opp tilknytningen til verdslig berømmelse og ikke la seg overvelde av følelser. I denne tilstanden har en person en tendens til å se i enhver tilbakemelding ikke et objekt for personlig tilfredshet eller opprørthet, men objektiv informasjon om hva som kan forbedres. For eksempel, hvis du hater verdslig ære, så kan du akseptere både ros og vanære med samme tilbøyelighet, som en av kildene sier:«Geronda, hvordan kan vi få oss selv til å føle det samme, både når vi blir hyllet og når vi blir skjelt ut? Hvis dere hater verdslig herlighet, vil dere få både ros og vanære med samme sinnelag.» (Kilde: lenke txt)Det er også verdt å ta kritikk som en kilde til stimulering for korreksjon og vekst, og ikke som en trussel mot egoet eller en grunn til motløshet. Det er kritikk som styrker og ikke lar oss hvile på laurbærene, og oppmuntrer oss til å være oppmerksomme på våre egne feil og jobbe for å rette dem:«Kritikk generelt styrker og lar deg ikke hvile på laurbærene, tvinger deg til å korrigere.» (kilde: lenke txt)Dermed ligger nøkkelen til likegyldig aksept av ros og kritikk i avvisningen av overdreven narsissisme og tilknytning til ekstern godkjenning. Dette lar deg evaluere både positive og negative anmeldelser med et klart hode, trekke ut fra dem som er nyttige for selvforbedring, og følgelig ikke bukke under for sterke følelsesmessige svingninger når du møter andres mening.Støttende sitat(er):«Geronda, hvordan kan vi få oss selv til å føle det samme, både når vi blir hyllet og når vi blir skjelt ut? Hvis dere hater verdslig herlighet, vil dere få både ros og vanære med samme sinnelag.» (Kilde: lenke txt)«Kritikk generelt styrker og lar deg ikke hvile på laurbærene, tvinger deg til å korrigere.» (kilde: lenke txt)