I en verden der flyktige fristelser lett overskygger ens sanne hensikt, er det viktig å huske at det er verdt å kjempe bare for de idealene som gir livet en dyp mening.

Kraften i evige verdier: Å leve for det som virkelig betyr noe

I en verden der flyktige fristelser lett overskygger ens sanne hensikt, er det viktig å huske at det er verdt å kjempe bare for de idealene som gir livet en dyp mening. Dette synet er basert på overbevisningen om at bare åndelig, familiemessig og patriotisk innhold gjør tilværelsen virkelig meningsfull. Ved å vie oss til kjærlighet til kjære, tro på høyere idealer eller hengivenhet til moderlandet, får vi den indre styrken som kan gjøre hvert øyeblikk til en hellig bragd.

Denne kampen for det evige er ikke en jakt på tomme ambisjoner eller materielle eiendeler, men et selvsikkert ønske om å overvinne knutene av begjær og overfladisk tilfredsstillelse. I virkeligheten ligger sann rikdom i åndelig forbedring, i oppriktighet og kjærlighet, som støtter oss selv i de vanskeligste øyeblikkene. Vårt ønske om å leve med verdighet tvinger oss til å gi opp midlertidige gleder og rette all vår energi mot realiseringen av høyere mål som kan overvinne tilværelsens skrøpelighet.

En slik holdning gjør det mulig ikke bare å forstå livets sanne verdi, men også å innse at våre ofre og anstrengelser ikke er forgjeves. Til syvende og sist er det det personlige, åndelige og familiemessige grunnlaget som blir festningen der hver livsgnist brenner klarere, og gir oss mening og energi til nye prestasjoner.

Hvilke verdier er verdt å kjempe for, og hvilke er bedre å gi slipp på uten motstand?

Hovedideen følger av det faktum at man bare skal kjempe for de verdiene som gir livet en dyp, evig mening, som man er klar til å gi seg selv til livets siste dråpe for. For eksempel sier teksten fra fil lenke txt:

«Det er verdt å leve bare for de religiøst troende, bare for de ubetinget verdifulle, bare for de sentralt rettferdiggjorte, bare for de gudsrettferdiggjorte. Eller for å vende oss til ideen om døden: det er verdt å leve bare med det som er verdt å kjempe for, til og med til døden og gi sitt liv. Det som ikke er verdt å dø for, er ikke verdt å leve. Prisen for liv og død gir oss det siste målet for livets innhold. Døden utsletter alt og diverse jordisk 'innhold'. Det gir mening å gi avkall på alt bare for det som er høyere, mer dyrebart, mer hellig enn alt annet som utgjør livets religiøse hellighet.»

Dette indikerer at livet er verdt å kjempe for hvis målet har en absolutt, hellig mening – enten det er kjærlighet til sine kjære, hengivenhet til fedrelandet eller åndelig frihet. På samme måte understreker en annen passasje fra samme kilde:

«Det er verdt å gi sitt liv bare fordi man elsker seg selv mer: en mor gir det for sitt barn, en patriot for sitt hjemland, en åndelig person for sin åndelige frihet, en troende for sin helligdom. Alle ikke-åndelige goder, fra rikdom til ære og makt, er slik at det ikke er noen vits i å dø for dem...»

Derfor er det de personlige, åndelige og familieverdiene som har evig betydning som fortjener kamp og offer.

På den annen side er materielle verdier som rikdom, ære, makt eller innbilt frihet i hovedsak forbigående. De bestemmes av det personlige livet og slutter med det, noe som antyder at det ikke er noen vits i å kjempe for dem. Dessuten, som nevnt i kilden lenke txt, er det nødvendig å bekjempe "kjærlighetens bånd til penger" og strebe etter åndelig perfeksjon, som er en størrelsesorden viktigere enn materielle goder. Også i en annen passasje (fra lenke txt) står det at «å starte en krig, å kjempe for en innbilt frihet ... Hva er poenget med dette?" – her understrekes det at kampen for illusoriske eller innbilte mål bare uttømmer ens krefter.

Dermed er verdiene knyttet til dyp spiritualitet, kjærlighet, hengivenhet, familie og fedreland de som er verdt å kjempe for til det ytterste; mens materielle, forbigående og illusoriske verdier som ikke gir sann tilfredsstillelse og ikke har evig betydning, skulle slippes uten motstand.

Støttende sitat(er):
«Det er verdt å leve bare for de religiøst troende, bare for de ubetinget verdifulle, bare for de sentralt rettferdiggjorte, bare for de gudsrettferdiggjorte. Eller for å vende oss til ideen om døden: det er verdt å leve bare med det som er verdt å kjempe for, til og med til døden og gi sitt liv. Det som ikke er verdt å dø for, er ikke verdt å leve. Prisen for liv og død gir oss det siste målet for livets innhold. Døden utsletter alt og diverse jordisk 'innhold'. Det gir mening å gi avkall på alt bare for det som er høyere, mer dyrebart, mer hellig enn alt annet som utgjør livets religiøse hellighet.» (Kilde: lenke txt)

«Det er verdt å gi sitt liv bare fordi man elsker seg selv mer: en mor gir det for sitt barn, en patriot for sitt hjemland, en åndelig person for sin åndelige frihet, en troende for sin helligdom. Alle ikke-åndelige goder, fra rikdom til ære og makt, er slik at det ikke er noen vits i å dø for dem: de er utmattet av det personlige livet, de ender med det; de kan betegnes som jordiske modifikasjoner av personlig liv.» (Kilde: lenke txt)

«Forpliktelsen til å være i stand til å tilgi fienden, fordi Gud befaler det. Bare på denne måten er himmelriket mulig. På den annen side er det helt nødvendig å bekjempe kjærligheten til penger, å strebe etter åndelig perfeksjon, som er viktigere enn materielle goder.» (Kilde: lenke txt)

«Derfor kan du gjøre alt dette, prøve å forbedre livet ditt på en eller annen måte, til og med apostelen Paulus sier om dette: Hvis du er slave og du har muligheten til å bli fri, frigjøre deg selv, er det ikke noe galt med det. Men å starte en krig, å kjempe for en imaginær frihet, eller å starte noe grandiost for å forbedre livet ditt litt, hva er poenget med det?» (Kilde: lenke txt)