Intimitetens hemmeligheter: Bevaring av relasjoners personlige helligh
I en verden der kulturelle tradisjoner dikterer atferdsreglene, unngår kvinner ofte offentlig demonstrasjon av forholdet sitt, enten det er med ektefeller eller elskere. Denne tilnærmingen er forankret i dypet av sosiale og familiemessige normer, der intimitet oppfattes som noe utelukkende personlig og hellig, uegnet for åpen diskusjon. Med oppfatningen om at en nær partner er en personlig skatt, har kvinner en tendens til å vokte denne eksklusiviteten som en sjelden dyrebar gjenstand som ikke er ment å byttes eller vises offentlig. Ved å analysere kulturelle holdninger kan det bemerkes at slik oppførsel ikke bare gjenspeiler et element av sjalusi, men også er forankret i en dyp respekt for verdien av personlig liv og familieeiendom. Dermed blir selvbevissthet og ønsket om å bevare det unike ved forholdet nøkkelfaktorer som lar deg styrke den intime forbindelsen og bevare den hellige statusen til en kjær.
Hvilke kulturelle og sosiale årsaker kan forklare hvorfor damer ikke viser sine ektemenn eller elskere?
Basert på kulturelle og sosiale tradisjoner, viser damer sjelden frem sine ektefeller eller elskere, siden denne oppførselen er basert på ideen om eksklusiv personlig og familieeiendom, der forholdet oppfattes som noe hellig og tilhører bare én person. Dette skyldes det faktum at kulturen har dannet ideer om ukrenkeligheten til kona, som i likhet med et favorittobjekt bør forbli i et privat, personlig rom, og ikke være gjenstand for offentlig demonstrasjon eller diskusjon.
Som en av kildene som gjenspeiler disse synspunktene sier:
«Vi er alle, så å si, vant til, enten det er av sjalusi eller forfengelighet, eller, jeg vet ikke av noen annen grunn, å elske mest av alle de gjenstander som vi eier og bruker ikke etter andre, men som vi selv disponerer alene og først. Dermed kan du se dette, det skjer med klærne våre: vi liker ikke så mye klær som har kommet i vår besittelse fra andre, som de som ingen har brukt... Og de som har kommet til oss fra andre, verdsetter vi ikke særlig mye, og noen ganger avskyr vi dem til og med, så vi gjenskaper dem. Hvis vi har en slik følelse i forhold til hus, klær og kar, tenk da med hvilken kraft den må vekkes i forhold til hustruen, som er kjærere enn ingenting for mannen? Vi kan gi disse tingene til de som vil, men det er ikke tillatt å gi en kone...» (Kilde: lenke txt)
Dette sitatet viser at denne holdningen ikke bare er diktert av sjalusi, men også av en generell kulturell holdning, ifølge hvilken en kvinne blir sett på som noe unikt og ikke ment for utveksling eller offentlig diskusjon. Motviljen mot å vise frem en ektemann eller elsker kan derfor skyldes et ønske om å bevare intimiteten og eksklusiviteten i forholdet, samt frykten for å miste den spesielle, "hellige" statusen som tradisjonelt er forbundet med en kone eller en fast partner.
Støttende sitat(er):
«Vi er alle, så å si, vant til, enten det er av sjalusi eller forfengelighet, eller, jeg vet ikke av noen annen grunn, å elske mest av alle de gjenstander som vi eier og bruker ikke etter andre, men som vi selv disponerer alene og først. ... Vi kan gi disse tingene til de som vil, men det er ikke tillatt å gi en kone...» (Kilde: lenke txt)