Tomheten ved å miste kjærligheten: Når tro og håp blekner
Når du mister kjærligheten, føles det ikke bare som et brudd i et forhold, men som forsvinningen av selve kilden til livskraft. En person som en gang følte varmen av gjensidige følelser og uselvisk hengivenhet, blir plutselig konfrontert med tomhetens brennende følsomhet, der både tro og håp, som ga mening til tilværelsen, forsvinner.
Kjernen i dette indre dramaet er ødeleggelsen av ikke bare den følelsesmessige forbindelsen, men også tapet av overbevisningen om at det er mulig å gjenopplive livsgleden gjennom gjensidig selvoppofrelse. Når støtten fra varme menneskelige relasjoner forsvinner, starter en periode med fortvilelse, der enhver tanke om fremtiden virker håpløs. I dette øyeblikket befinner en person seg i en dyp tilstand av åndelig krise, når troen på de høyere verdiene og kreftene som ledet ham forsvinner, og verden blir til et kaldt og likegyldig rom.
Over tid kan denne følelsen av indre tomhet utvikle seg til et kritisk stadium der ethvert forsøk på å finne lys i mørket er forgjeves. Tapet av kjærlighet blir en katalysator for en enda dypere følelsesmessig nedgang, når håp erstattes av en lammende følelse av håpløshet. Dermed er de følelsesmessige konsekvensene av et samlivsbrudd ikke begrenset til smerten ved å miste forbindelsen, men også til det grunnleggende grunnlaget for menneskelig eksistens, og undergraver evnen til å se livet fylt med mening og energi.
Veien ut av denne labyrinten av mental lidelse er mulig gjennom erkjennelsen av den sanne verdien av gjensidig forståelse og kjærlighet, som er i stand til å tenne troens ild på nytt, som gir styrke til å overvinne de vanskeligste prøvelsene.
Hva er de følelsesmessige konsekvensene av tapet av kjærlighet, og hva er sammenhengen mellom tapet av håp og tro?
Tapet av kjærlighet etterlater ofte en dyp åndelig tomhet, ledsaget av et kraftig følelsesmessig smertesyndrom. Dette er ikke bare skuffelsen over at den mellommenneskelige forbindelsen har blitt brutt, men snarere tapet av selve kilden til livets fylde, som uforvarende er basert på troen på muligheten for gjensidig, total selvoppofrelse. Derfor, som en kilde viser, opplever mennesker som er trygge på gjensidig og allsidig kjærlighet, "en ubevisst bitterhet over livets uoppnåelighet, et tap av tro på gjennomførbarheten av den gjensidige og integrerte selvoppofrelsen som utgjør livet" (kilde: lenke txt). Her er tapet av kjærlighet direkte relatert til tapet av troen på muligheten for en ekte, gjensidig forbindelse som kan gi livet mening.
Samtidig, fratatt denne kilden til emosjonell varme, befinner en person seg i en tilstand der all støtte – både håp og tro – forsvinner. Som en av tekstene understreker, «øyeblikket da alt håp drepes, gir opphav til skrekk. Men når håpet allerede er drept, setter fortvilelse og motløshet inn» (kilde: lenke txt, side: 941). Dermed forårsaker tapet av kjærlighet ikke bare håndgripelig depresjon og håpløshet, men er også tett sammenvevd med håpets forsvinning og som et resultat utryddelsen av troen på muligheten for endring til det bedre.
I tillegg kommer forverringen av psykisk lidelse til uttrykk selv i ekstreme mentale tilstander, der livsverdier fullstendig mister sin kraft. I en av kildene som vurderes, bemerkes det at selvmord ofte er en fornektelse av de tre høyeste menneskelige dydene - kjærlighet, håp og tro. Her er tapet av kjærlighet nært knyttet til nedgangen i troen, da «Gud sluttet å være for ham en virkelig, god kraft som styrer livet» (kilde: lenke txt, side: 56). En slik dyp sensasjonskrise fører til at tapet av kjærlighet blir en katalysator for enda større psykologisk ødeleggelse, når forsvinningen av håp og tro blir utgangspunktet for tragiske livsavgjørelser.
Dermed manifesterer de følelsesmessige konsekvensene av å miste kjærligheten seg gjennom uutholdelig sorg, depresjon, følelser av håpløshet og fortvilelse, som er uløselig knyttet til tap av håp og tro. Disse tre elementene danner en slags troika, der tapet av den ene uunngåelig fører til svekkelse av de andre søylene, noe som undergraver en persons evne til å oppfatte livet som fylt med mening og gjensidig forbindelse.
Støttende sitat(er):
«Det finnes ingen mer smertefull sorg og bitterhet enn den hos mennesker som trodde at de var gjensidig og fullstendig forelsket. Det er den ubevisste bitterheten over livets uoppnåelighet, tapet av troen på gjennomførbarheten av den gjensidige og integrerte selvoppofrelsen som utgjør livet.» (Kilde: lenke txt)
«Vi er redde for en formidabel mulighet. Den forferdelige virkeligheten ... Øyeblikket da alt håp drepes, gir opphav til terror. Men når håpet allerede er drept, setter fortvilelse og motløshet inn, ikke frykt eller redsel.» (Kilde: lenke txt, side: 941)
«Selvmord er i sin natur negasjonen av de tre høyeste kristne dydene – tro, håp og kjærlighet. Et selvmord er en person som har mistet troen. Gud sluttet å være for ham en ekte, god kraft som styrer livet ..." (Kilde: lenke txt, side: 56)