Ydmykhet som et gjennombrudd: Å være klar til å møte det uunngåelige
Når en person lærer å akseptere det uunngåelige ved å gå bort, åpner han veien til en dyp indre transformasjon. Denne beredskapen kommer ikke til uttrykk i heroisk motstand, men i ydmykhet, i avvisning av egosentriske ambisjoner, som gjør det siste stadiet av tilværelsen ikke til en tragisk finale, men til en overgang til et høyere eksistensnivå. Avvisningen av selvsentrerthet og adopsjonen av høyere åndelige verdier gjør at man kan møte døden med verdighet og ro, som en fiende som blir til en venn, og kjødelig kamp som viker for den salige oppløsningen av selvet. Tvert imot blir egoisme en alvorlig hindring på denne veien, forårsaker interne konflikter og fratar en person muligheten til å se den sanne transformasjonen som kommer i øyeblikk av oppriktig ydmykhet. Erkjennelsen av at døden kan komme når som helst får deg til å leve livet fullt ut og strebe etter harmoni med de høyere maktene, for først da er det siste åndedraget fylt med mening og fremtidig fornyelse av sjelen. Til syvende og sist er det å være klar for livets slutt ikke bare et farvel, men en spennende overgang som gir muligheten til å finne nye horisonter av væren, hvor egoet forsvinner i bakgrunnen, og det sanne selvet finner enhet med det evige.
Hvordan påvirker en persons villighet til å akseptere døden dens ankomst, og hvorfor kan egoisme hindre denne prosessen?En persons vilje til å akseptere døden har en dyp effekt på dens ankomst, og gjør dette øyeblikket til en mulighet for indre transformasjon. Når en person er klar til å forlate egosentrisme og ydmykt møte det uunngåelige, kan døden ikke oppfattes som en tragisk slutt, men som en overgang til en annen, høyere virkelighet. For eksempel sier en av kildene: "Beredskap er alt." Selvfølgelig snakker vi ikke om heroisk beredskap, men om ydmykhet og selvfornektelse. Vi hilser ydmykt på fienden, og han blir en venn. Den kroppslige dødens monster blir til egoismens salige død ...» (kilde: lenke txt). Slik beredskap blir sett på som et middel til å dempe dødsslaget, og gi en mulighet for transformasjon av personligheten. I et annet eksempel understrekes det at "Beredvillighet til å dø for Herrens skyld og til å behage ham er et altovervinnende våpen: for hva annet kan man friste eller skremme den som har det?" (kilde: lenke txt). Det legges vekt her på at full vilje, som kommer fra dyp tro og overgivelse av ens egen vilje, sikrer enhet med jordisk virkelighet og lar en møte døden med verdighet.I motsetning til dette er egoisme et alvorlig hinder på veien til en slik transformasjon. Egoisme beskrives som en kraft som holder en person i en tilstand av konstant intern konflikt og manglende evne til å innrømme sine feil. Dermed bemerker en av kildene: «Egoisme er et stort onde! Selv om egoisten ikke finner fred, står han fortsatt på sitt! For eksempel Arius. Moren hans sa til ham: «Det er så mange som sier at du tar feil, forstår du ikke?» «Jeg vet det,» svarte han, «men jeg kan ikke underkaste meg deres mening.» Egoisme er en forferdelig ting!» (kilde: lenke txt). En annen kilde legger til: «Hvis det er egoisme, bør du ikke skynde deg å hjelpe ham, forlate ham, la ham dø. Hvis egoismen dør, vil sjelen gjenoppstå. Vi må strebe etter å leve på en slik måte at døden kan komme når som helst og finne oss på åndens høyde, slik at våre siste ord ikke er tomme. Lidelse, hvis en person aksepterer det, ender med glede, glede overjordisk.» (kilde: lenke txt). Viljen til å akseptere døden forutsetter derfor en dyp indre avvisning av egoisme og innebærer ydmykhet som lar en bevisst møte døden som en overgang snarere enn som en tragisk slutt. Egoisme, tvert imot, forankrer en person i den trange verden av personlige interesser og hindrer denne prosessen, hindrer ham i å innrømme sine feil og følgelig forberede seg på overgangen til et annet eksistensnivå. Støttende sitat(er): "Beredskap er alt." Selvfølgelig snakker vi ikke om heroisk beredskap, men om ydmykhet og selvfornektelse. Vi hilser ydmykt på fienden, og han blir en venn. Den kroppslige dødens monster blir til egoismens salige død ...» (Kilde: lenke txt) «Egoisme er et stort onde! Selv om egoisten ikke finner fred, står han fortsatt på sitt! For eksempel Arius. Moren hans sa til ham: «Det er så mange som sier at du tar feil, forstår du ikke?» «Jeg vet det,» svarte han, «men jeg kan ikke underkaste meg deres mening.» Egoisme er en forferdelig ting!» (Kilde: lenke txt) «Hvis det er egoisme, bør du ikke skynde deg å hjelpe ham, forlate ham, la ham dø. Hvis egoismen dør, vil sjelen gjenoppstå. Vi må strebe etter å leve på en slik måte at døden kan komme når som helst og finne oss på åndens høyde, slik at våre siste ord ikke er tomme. Lidelse, hvis en person aksepterer det, ender med glede, glede overjordisk.» (Kilde: lenke txt)