Grensen der liv og evighet møtes
Se for deg en verden der forbindelsen mellom de levende og de avdøde ikke brytes, men bare får en ny dimensjon. Denne ideen vekker i oss en dyp følelse av enhet og ansvar, og åpner for muligheten for å føle den uforanderlige tilstedeværelsen av våre forfedre i hver handling, ord eller tanke. Når vi forstår at våre handlinger gir gjenklang ikke bare i de levendes verden, men også i det enorme åndelige kontinuumet, får livet en spesiell bevissthet og mening.Dette synet oppmuntrer oss til å ta vare på våre kjære, fordi hvert øyeblikk av kommunikasjon, hver omsorg som vises ikke bare er små detaljer i hverdagen, men bevis på en kontinuerlig dialog mellom generasjoner. Det er som om vi blir en del av en stor, enhetlig helhet, der forbindelsen med de avdøde inspirerer oss til en dyp respekt for tradisjoner og kontinuiteten i tilværelsen. Å forstå at tilstedeværelsen av de døde hjelper oss til å overleve våre tap, gir oss tillit til at hver sjel fortsetter å leve, og støtter oss med sin åndelige energi.På denne måten utvider dette konseptet ikke bare vår forståelse av liv og død, men hjelper oss også å fylle hvert øyeblikk med dyp mening og kjærlighet til vår neste. La bevisstheten om den evige forbindelsen med de avdøde bli en kilde til styrke og inspirasjon for deg på veien til et bevisst og rikt liv.
Hvordan påvirker ideen om at avdøde slektninger kan våke over oss vår oppfatning av liv og død?Ideen om at avdøde slektninger fortsetter å våke over oss bringer en kompleks, mangefasettert følelsesmessig og åndelig opplevelse til vår oppfatning av liv og død. På den ene siden styrker dette konseptet følelsen av enhet mellom de levende og de avdøde, slik at vi kan oppfatte familien og klanen som en uatskillelig enhet. Vi føler at døden ikke bryter forbindelsen, men bare endrer formen på kommunikasjonen vår. På den annen side, tanken på at våre handlinger, ord og til og med tanker forblir under tilsyn av de som allerede har gått bort, gir livene våre ekstra ansvar og bevissthet. Vi streber etter å leve på en slik måte at minnemarkeringene og bønnene rettet til de avdøde gir dem trøst, og derfor støtter og har vi selv – støtte og tillit til tilværelsens kontinuitet.For eksempel sier en av kildene direkte: «Vi utgjør ett legeme sammen med de avdøde. Vi er én kirke sammen med himmelen, sammen med de døde. Hvis vi føler behov her på jorden for å snakke med hverandre eller for å ta vare på en annen person, så tenk på behovet de døde har for å kommunisere med oss! Våre døde ber oss alltid om å rette vårt sinn og våre bønner til dem. Våre døde er i live og våker alltid enten vi minnes dem eller ikke...» (kilde: lenke txt).Og et annet syn avslører at sjelen etter døden får evnen til å trenge inn i tingenes essens, slik at den «ikke bare kan høre alle samtalene mellom slektninger, barn, nevøer, svigersønner, men til og med føle hva de tenker. Hun vil se hvordan de deler teppene våre ...» (kilde: lenke txt). Dette synet forsterker følelsen av at grensene mellom liv og død er uklare, og at vår daglige atferd ikke bare betyr noe innenfor rammen av jordisk eksistens, men også i et større, uendelig kontinuum.Det at vi erkjenner at avdøde slektninger våker over oss, påvirker derfor både vår holdning til livet og døden. Det gir en følelse av dyp enhet, oppmuntrer til omsorg for kjære og lever hvert øyeblikk bevisst, samtidig som det beroliger tanken på at tapet av en kjær ikke betyr et brudd i den endelige forbindelsen med ham.Støttende sitat(er): «Vi utgjør ett legeme sammen med de avdøde. Vi er én kirke sammen med himmelen, sammen med de døde. Hvis vi føler behov her på jorden for å snakke med hverandre eller for å ta vare på en annen person, så tenk på behovet de døde har for å kommunisere med oss! Våre døde ber oss alltid om å rette våre sinn og våre bønner til dem...» (Kilde: lenke txt)«Etter en persons død får sjelen hans evnen til å trenge inn i tingenes essens, så den vil ikke bare høre alle samtalene mellom slektninger, barn, nevøer, svigersønner, men vil til og med føle hva de tenker. Hun vil se hvordan de deler teppene våre, hvordan de skjeller oss ut for at vi ikke har tid til å flytte inn hos dem...» (Kilde: lenke txt)