Ansvar og tilgivelse: Veien til forløsning
Det kommer en tid i alles liv da de må innse sine feil og ta ansvar for sine handlinger. Bevissthet om personlig skyld innebærer en forståelse av hvordan ens eget valg og passivitet bidrar til spredning av ondskap, et avvik fra de høyeste moralske retningslinjene. Å innrømme en feil er det første skrittet mot transformasjon når en person begynner å innse at selv om ondskap manifesterer seg ikke bare i aktive handlinger, men også i stilltiende samtykke til det, ligger det sanne ansvaret alltid hos oss.I denne sammenhengen blir en indre skyldfølelse viktig, noe som gjør det mulig å føle at en person har blitt medskyldig i det han anså som uakseptabelt. En slik opplevelse av ansvar får en ikke bare til å innse sitt personlige engasjement i moralsk svikt, men genererer også et behov for forløsning. Tilgivelse går på sin side utover formelle ritualer – den oppstår som en levende aksept av en annen person, uten forutsetninger og betingelser. Den virkelige tilgivelseshandlingen begynner med en dyp indre transformasjon av både den skyldige og den som våger å akseptere ham som han er. Dette er en tillitshandling, en mulighet til å tilbakestille relasjoner og til og med endre hendelsesforløpet, og bringe håpets lys til livets mørke øyeblikk.Derfor, når en person innser sin skyld og aksepterer ansvar for sin oppførsel, åpner han veien til transformasjon. I sin tur blir evnen til å akseptere og tilgi en annen en manifestasjon av det høyeste moralske valget, en barmhjertighetsgave som overvinner stereotypiene om straff. Denne bragden forandrer ikke bare mennesker, men bringer også tilbake troen på korreksjon, og minner oss om at forløsning er mulig hvis vi er villige til å innrømme våre feil og akseptere hverandre i all kompleksiteten i menneskets natur.
Under hvilke omstendigheter er en person ansvarlig for det onde som er begått, og når blir det mulig å tilgi?Hovedideen er at en person aksepterer ansvar for ondskap når han er klar over sin indre skyld og sin involvering i avviket fra de høyeste moralske retningslinjene, og tilgivelse blir mulig når den skyldige innrømmer sin feil og når den andre personen er klar til å akseptere ham som han er.På den ene siden ligger ansvaret for grusomheter hos en persons personlige valg. Som en kilde bemerker, er en sann forståelse av ondskapens opprinnelse knyttet til opplevelsen av ens egen skyld: "Gud som virkelighet er også alt som ikke er "Han Selv". ... Det er bare én mulighet i å leve konkret, for å oppfatte ondskapens absolutt uforståelige «opprinnelse»: denne muligheten er inneholdt i bevisstheten om min skyld, i selve opplevelsen av skyld. Det er derfor den sanne betydningen av spørsmålet om ondskapens «opprinnelse» er spørsmålet om «ansvar» for det ...» (kilde: lenke txt).Ansvaret for ondskapen som begås manifesteres også når en person, uten å konfrontere en aggressiv ondskap – enten det er gjennom passivitet eller bevisst aversjon mot å bekjempe den – bevisst griper inn i hendelsesforløpet. En av tekstene gir et eksempel på at hvis en person, overbevist om sannheten i sine moralske prinsipper, lar ondskap spre seg gjennom sin passivitet, så innser han senere: «Å svare på vold med vold, å undertrykke i seg selv avsky for denne saken, å dømme, å straffe, å slåss og å henrette; når han føler sjelen sin såret av alt dette ... Han vil forstå at han er ansvarlig for alt dette, og at han ikke har noe sted å unnslippe dette ansvaret.» (kilde: lenke txt).På den annen side er tilgivelse mulig når den skyldige aksepteres uten betingelser og foreløpige krav om endring. Den interne transformasjonen til både gjerningsmannen og gjerningsmannen er viktig her. Tilgivelse er ikke begrenset til den formelle utslettelsen av synder, men begynner med den personlige handlingen å akseptere den andre: «Tilgivelse begynner mye tidligere, det ville ikke stått hvis det bare var et spørsmål om å «krysse ut» noe. Tilgivelse begynner i det øyeblikket personen som knuste oss med all sin byrde, sin grusomhet, sin uansvarlighet ... vi sier: "Jeg aksepterer deg som du er"..." (kilde: lenke txt).I tillegg blir tilgivelse sett på som en grenseløs gave, der selv en som fortjener straff kan bli benådet hvis han aksepterer en nådehandling: «Ja, Jesus gikk så langt: du kan tilgi, tilgi i det uendelige, syttisju ganger. ... Den synder som fortjener all mulig straff, blir tilgitt: han trenger bare å anerkjenne nådehandlingen.» (kilde: lenke txt).Dermed oppstår ansvaret for ondskap i det øyeblikket en person, bevisst eller gjennom passivitet, tillater et avvik fra den høyeste moralske sannheten, som manifesteres gjennom en dyp opplevelse av skyld. Tilgivelse begynner når det er personlig aksept av den skyldige, når det sanne behovet for en barmhjertig holdning blir anerkjent, og når det er en vilje til å "gripe" den andre på sine skuldre som et tegn på stor tillit og forløsning. Støttende sitat(er):"Gud som virkelighet er også alt som ikke er "Han Selv". ... Det er bare én mulighet i å leve konkret, for å oppfatte ondskapens absolutt uforståelige «opprinnelse»: denne muligheten er inneholdt i bevisstheten om min skyld, i selve opplevelsen av skyld. Det er derfor den sanne betydningen av spørsmålet om ondskapens «opprinnelse» er spørsmålet om «ansvar» for det ...» (Kilde: lenke txt)«Tilgivelse begynner mye tidligere, det ville ikke stått hvis det bare var et spørsmål om å «krysse ut» noe. Tilgivelse begynner i det øyeblikket jeg aksepterer den skyldige uten å kreve noe ...» (Kilde: lenke txt)«Ja, Jesus gikk så langt: du kan tilgi, tilgi i det uendelige, syttisju ganger. ... Den synder som fortjener all mulig straff, blir tilgitt: han trenger bare å anerkjenne nådehandlingen.» (Kilde: lenke txt)