Den midlertidige opprørerens rolle
I den religiøse tenkningens verden fremstår bildet av Satan ikke bare som en bærer av ondskap, men som en bevisst opprører som legemliggjør en midlertidig, men betydelig motstand mot den guddommelige orden. Introduksjonen av denne figuren i mytologien gjør det mulig å betrakte ondskap som en bevisst kraft, som, til tross for sin tilsynelatende kraft og list, uunngåelig er dømt til nederlag og påfølgende eksil. Den grunnleggende ideen er at Satan forstår hans essens og endelighet, og hans rolle er begrenset til en viss tid. Dette opprøret mot den høyeste rettferdighet, uavhengig av makt og list, er en påminnelse om at selv de mektigste motstandere ikke kan motstå den uunngåelige dominansen av det gode og sannheten. Analogier med fiendtlige krefters seier gjennom offerets symbolske rolle på korset bekrefter nok en gang ideen om at kampen, selv om den dekker en stor skala, ikke kan oppheve den guddommelige ordens prinsipielle seier.Avslutningsvis symboliserer Satan, i sin rolle som en bevisst opprører, en midlertidig prøvelse for menneskeheten. Hans skjebne, forutbestemt som endelig nederlag og eksil, tjener som en inspirerende bekreftelse på at ondskap, uansett hvor mektig den kan virke, alltid vil vike for sannhet, godhet og suveren rettferdighet.
Hvordan kan vi tolke Satans rolle i en religiøs sammenheng, gitt antagelsen om at Satan er klar over sin egen natur og at nederlag er uunngåelig?Satans rolle i religiøse sammenhenger blir ofte forstått som personifiseringen av et bevisst opprør mot den guddommelige orden. Satan fremstår ikke bare som kilden til ondskap, men også som en skikkelse som er klar over sin natur, begrensninger og uunngåelige nederlag. Han tar bevisst plassen til en midlertidig, men nøkkelantagonist, som til tross for sin styrke og list alltid er under makten til den høyeste guddommelige rettferdighet.For eksempel, som nevnt i en av kildene, står det: «Satan lever i en begrenset periode. I sitt Ord lovet Gud at Satan og hans engler ville bli utsatt for evig straff for forbrytelsene de begikk mot Gud og mennesker. ... Da skal Satan for alltid bli kastet ut av Guds nærhet, slik at han aldri mer skal kunne skade noen.» (Kilde: lenke txt) Dette sitatet understreker at selv om han er klar over sin indre natur og onde orientering, er Satan bestemt til endelig nederlag, som er en integrert del av å etablere guddommelig orden.En analogi er også gitt, ifølge hvilken: «Kristus er seierherre over alle fiendtlige styrker, og på korset påførte han djevelen et så knusende nederlag at han ble tvunget til å flykte ... ... Men ingenting kunne endre det faktum at de var dømt.» (Kilde: lenke txt) Denne analogien viser at selv den mektigste motstander, som er klar over sin natur og midlertidighet, uunngåelig vil møte nederlag. Hans selvbevissthet gjør ham til en slags "veter" fengslet i rollen som en midlertidig test som til slutt må vike for godhet og sannhet.I den religiøse sammenhengen fremstår Satan derfor som en person som bevisst har valgt opprørets vei, hvis essens og handlinger tjener som en påminnelse om at ondskap, uansett hvor mektig den kan virke, er dømt til å falle i møte med uunngåelig guddommelig rettferdighet.Støttende sitat(er):«Satan lever i en begrenset periode. I sitt Ord lovet Gud at Satan og hans engler ville bli utsatt for evig straff for forbrytelsene de begikk mot Gud og mennesker. … Da skal Satan for alltid bli kastet ut av Guds nærhet, slik at han aldri mer skal kunne skade noen.» (Kilde: lenke txt)«Kristus er seierherre over alle fiendtlige styrker, og på korset påførte han djevelen et så knusende nederlag at han ble tvunget til å flykte ... ... Men ingenting kunne endre det faktum at de var dømt.» (Kilde: lenke txt)