Tro og lov: Refleksjoner over dødsstraff
I debatten om dødsstraff, på bakgrunn av den ortodokse tradisjonen, er det levende og skjebnesvangre argumenter, der religiøs arv er tett sammenvevd med ansvaret for å styre samfunnet. Autoriteter basert på hellige tekster og kirketradisjoner indikerer at det også i Det gamle testamente var et juridisk og moralsk grunnlag for bruk av dødsstraff. Fraværet av direkte referanser til dens avskaffelse i Det nye testamente oppfattes som bevis på kontinuiteten i gamle tradisjoner som støtter behovet for hard rettferdighet.Motstandere av dette standpunktet blir hardt kritisert: Noen tilhengere av dødsstraff mener at motviljen mot å bruke streng straff indikerer mangel på tro og samvittighet. Dessuten antyder det historisk etablerte synssystemet at en hersker som har fått et guddommelig mandat er forpliktet til ikke bare å styre mennesker, men også til aktivt å motsette seg de som truer sosial orden og åndelig renhet. Slik tenkning gjenspeiles også i normene som foreskriver harde tiltak mot kjettere og frafalne fra den ortodokse tro, tiltak som oppfattes som en beskyttende barriere mot samfunnets åndelige forfall.Spørsmålet om bruk av dødsstraff i ortodoks sammenheng er derfor ikke begrenset til juridiske diskusjoner, men blir et sammenstøt mellom gamle tradisjoner, religiøs tro og en moderne forståelse av myndighetenes ansvar. Til tross for de motstridende meningene, forblir diskusjonen livlig og levende, noe som fører til dype tanker om troens rolle i lovgivning og offentlig moral.
Hvilke moralske og religiøse grunner kan rettferdiggjøre bruken av dødsstraff i den ortodokse tros navn?Noen tilhengere av bruken av dødsstraff i den ortodokse tros navn rettferdiggjør det ut fra de normene som historisk sett finnes i De hellige skrifter og kirketradisjonen, så vel som gjennom konseptet om et guddommelig mandat for verdens herskere.Først gis et argument basert på den bibelske arven: dødsstraff ble anerkjent som et tillatt straffemål i Det gamle testamente, og i Det nye testamente er det ingen eksplisitte indikasjoner på at den ble avskaffet. En kilde bemerker: «Et spesielt straffemål – dødsstraff – ble anerkjent i Det gamle testamente. Det er ingen indikasjoner på behovet for å avskaffe det verken i De hellige skrifter i Det nye testamente, eller i den ortodokse kirkes tradisjon og historiske arv.» (Kilde: lenke txt)For det andre er det en posisjon basert på kirkelige autoriteter. En av kildene viser altså at noen ortodokse kristne anser det som sin plikt å forsvare bruken av dødsstraff, og dens tilhengere hevder at motstanderne av et slikt tiltak er blottet for sann tro og samvittighet. Spesielt: «Det er imidlertid en annen grunn til at mange ortodokse mennesker i dag anser det som sin plikt å forsvare dødsstraff. … samtidig hevdet erkebiskop Nikon (Rozhdestvensky), som fortsatt var en konstant motstander av Leo Tolstoj på den tiden, at de som er imot dødsstraff er mennesker uten tro, og derfor uten samvittighet, uten ære...» (Kilde: lenke txt)Til slutt er det en mer spesifikk religiøs begrunnelse knyttet til kampen mot kjettere og frafalne fra den ortodokse tro. Ifølge en av de siterte tekstene inneholder de hellige sivile reglene normer for at personer som har falt fra den ortodokse tro eller spredt kjetteri, skal straffes med dødsstraff: «I de hellige reglene knyttet til sivile lover sies det om vantro og kjettere som følger: de som har blitt bekreftet hellig dåp, men har falt fra den ortodokse tro og er blitt kjettere ... er underlagt dødsstraff. Hvis en jøde våger å forderve den kristne tro, blir han gjenstand for halshugging. Hvis manikeerne eller andre kjettere ... la dem bli halshugget med sverd; og den som vet om dette og ikke dreper dem, er også underlagt dødsstraff.» (Kilde: lenke txt)Det hevdes også at det guddommelige mandatet påla herskerne plikten til ikke bare å styre, men også å straffe dem som gjør ondt, og dermed rettferdiggjøre bruken av et slikt ekstremt tiltak for å beskytte samfunnet mot syndig forvirring: «Den som har mottatt befalingen fra Den høyeste om å styre menneskeslekten, det påhviler ham ikke bare å ta vare på sitt eget og å styre sitt eget liv, men