I teologiens verden bryter gnostisismen trassig tradisjonelle ideer om Gud og skaperverket.

Gnostisk syn: En perfeksjon i hvert fragment

I teologiens verden bryter gnostisismen trassig tradisjonelle ideer om Gud og skaperverket. I motsetning til den klassiske læren, der det høyeste selvet skiller seg fra skapelsen, fører det gnostiske konseptet til ideen om at Guds absolutt uoppnåelige perfeksjon gjennomsyrer hver partikkel av tilværelsen. Verden er i denne forstand ikke et tilfeldig produkt atskilt fra skaperen, men er en mangfoldig manifestasjon av den eneste planen til det absolutte.

Denne doktrinen ødelegger stereotypier som skapelsen har uavhengighet etter, og innebærer tilstedeværelsen av et indre prinsipp som styrer utviklingen innenfor rammen av dogmer som underkaster individet moralsk ansvar. Gnostikere ser virkeligheten som fragmentarisk, men ikke blottet for en dyp forbindelse med et høyere prinsipp, som foredler skillet mellom skaper og skapelse. Et slikt syn lar oss ikke bare tenke nytt om de arketypiske bildene av Gud og verden, men inviterer også alle til å gjenvinne tapt kontakt med grunnlaget for væren, for å gjenopprette indre harmoni med grenseløs visdom.

Som et resultat presenterer det gnostiske perspektivet en kraftig og dyp utfordring til tradisjonelle religiøse ideer, og stimulerer søken etter ideologisk enhet og balanse mellom høyeste perfeksjon og verdens uendelige mangfold.

Hvordan forholder det gnostiske konseptet om skaperen og hans etterfølgere seg til tradisjonelle religiøse ideer?

I den gnostiske tilnærmingen til spørsmålet om skaperen er det en fundamentalt annerledes forståelse enn i tradisjonelle religiøse ideer. I følge det gnostiske konseptet fremstår Gud ikke bare som en personlig skaper som skaper noe radikalt forskjellig fra seg selv, men er snarere en absolutt, uoppnåelig perfeksjon, og alt som skjer i verden oppfattes som fragmenter av hans ubegrensede plan. Det vil si, i stedet for å betrakte skapelsen som en uavhengig enhet atskilt fra Gud, ser gnostikerne den som en manifestasjon av et enkelt, altomfattende absolutt.

Som et eksempel på en slik forskjell er følgende uttalelse gitt:
«Det antas vanligvis at Gud har skapt noe, noe originalitet, selv om det er avledet, men likevel ganske forskjellig fra ham, og at dette noe stemmer overens eller ikke stemmer overens med Gud. Det er åpenbart at «urverdien», den «primære kvaliteten», «naturen» eller «naturen» til et slikt noe allerede forhåndsbestemmer dets åpenbaring, det vil si at skapningen ikke er fri i det hele tatt, og Gud er skyld i dens feil og synder. Men fra et gnostisk synspunkt er Gud absolutt, uoppnåelig fullkommenhet, og alt som skjer i verden er bare fragmenter av hans uendelige plan.» (kilde: lenke txt)

I tradisjonelle religioner er det derfor lagt vekt på det faktum at Gud skapte noe eksternt og uavhengig, som da er underlagt menneskelig valg og fri vilje, samt ansvarlig for moralsk ansvar. I den gnostiske læren er imidlertid denne dualismen mellom skaper og skapelse utjevnet: verden og dens manifestasjoner oppfattes som en umistelig, om enn fragmentarisk, projeksjon av Guds absolutte fullkommenhet, og tilhengerne av dette synet streber etter å realisere og gjenopprette sin forbindelse med dette uoppnåelige prinsippet.

Støttende sitat(er):
«Det antas vanligvis at Gud har skapt noe, noe originalitet, selv om det er avledet, men likevel ganske forskjellig fra ham, og at dette noe stemmer overens eller ikke stemmer overens med Gud. Det er åpenbart at «urverdien», den «primære kvaliteten», «naturen» eller «naturen» til et slikt noe allerede forhåndsbestemmer dets åpenbaring, det vil si at skapningen ikke er fri i det hele tatt, og Gud er skyld i dens feil og synder. Men fra et gnostisk synspunkt er Gud absolutt, uoppnåelig fullkommenhet, og alt som skjer i verden er bare fragmenter av hans uendelige plan.» (kilde: lenke txt)

Dette synspunktet understreker det unike ved det gnostiske konseptet sammenlignet med tradisjonell teologi, hvor det absolutte og det skapte er klart atskilt, og konseptet om skaperen og hans tilhengere får en helt annen nyanse av forståelse, basert på ideen om tilbakekomsten eller realiseringen av den tapte enheten med det absolutte.