Levende enhet av funksjoner: Et menneske uten sjel?
Moderne refleksjoner over menneskets eksistens utfordrer tradisjonelle ideer om den urokkelige sjelen. Vårt indre kan sees som et resultat av et komplekst samspill av kroppslige og mentale prosesser, som stadig endrer seg som biokjemiske reaksjoner som gjør kroppen vår til en dynamisk og levende mekanisme. Med utviklingen av vitenskapen observeres det hvordan fysiske og mentale funksjoner er uatskillelige, og danner et helhetlig bilde av personligheten, i stand til å bevare essensen selv under fysiske endringer og mentale prøvelser. Fra dette perspektivet er mennesket ikke en konstellasjon av statiske enheter med en egen sjel, men en enhet av levende prosesser, der bevegelse, persepsjon og tenkning ikke bare følger oss, men også bestemmer vår eksistens. En slik forståelse hjelper til med å sette pris på fenomenene aldring og ødeleggelse på en ny måte: hvis livet er en prosess som ikke stopper selv i øyeblikk av nedgang, blir den tradisjonelle ideen om sjelen overflødig, og gir plass til et dynamisk bilde av væren. Ved å se på en person som en harmonisk enhet av uatskillelige funksjoner, får vi dermed muligheten til å forstå dypere hva som gjør ham til et levende og unikt vesen.
Hvorfor tror noen mennesker ikke på sjelens eksistens og anser seg selv som bare sett med kroppsfunksjoner?Det er et synspunkt som sier at mennesket bare består av stadig skiftende kroppslige og mentale funksjoner, og det er ikke nødvendig å introdusere konseptet om en separat, uforanderlig sjel i forklaringen av menneskelig eksistens. Representanter for dette synspunktet er avhengige av følgende ideer og argumenter:1. De tror at kroppen i seg selv er en dynamisk prosess, en harmoni av funksjoner, beskrevet som en uopphørlig bevegelse som gjenspeiler de biokjemiske reaksjonene og andre prosesser som ligger til grunn for kroppsfunksjoner. Dermed defineres kroppen ikke som noe statisk, men som et sett av prosesser der menneskelivet kommer til uttrykk. Som nevnt: "I tillegg forteller vår direkte erfaring oss at den såkalte 'kroppen' ikke er noe en gang for alle gitt og uforanderlig, men er en dynamisk prosess, en harmoni av funksjoner, utført som en uopphørlig bevegelse (dermed kan vi uten forbehold akseptere konklusjonene fra moderne biologi med alle dens fremtidige tillegg og forbedringer når det gjelder beskrivelsen av biokjemiske reaksjoner og andre mekanismer som ligger til grunn for kroppsfunksjoner)." (Kilde: lenke txt)2. Et annet argument er at en persons "jeg" ikke utelukkende reduseres til kroppen eller en hypotetisk sjel, men uttrykkes gjennom en kombinasjon av kroppslige og mentale funksjoner. Dermed, selv i nærvær av fysiske endringer eller mentale mangler, forblir det indre selvet uendret, noe som understreker den helhetlige forståelsen av menneskelig eksistens: «Dermed blir det menneskelige 'jeg', dets hypostase, ikke identifisert med verken kroppen eller sjelen, men handler, åpenbarer og uttrykker seg i kroppslige og psykiske funksjoner. Det er derfor ingen fysisk defekt, ingen mental underlegenhet eller skade på sinnet er i stand til å frata en person hans indre, å gjøre en person ikke-menneskelig, å ødelegge ham som et eksistensielt faktum.» (Kilde: lenke txt)3. Videre hevder talsmennene for denne posisjonen at hvis menneskelig eksistens bare var basert på produktet av kroppens aktivitet (det vil si hvis sjelen bare var et produkt av biologiske prosesser), ville logikken til slike fenomener som alderdom og ødeleggelse være ekstremt tvilsom, siden de grunnleggende metabolske prosessene fortsetter å fungere. Dette argumentet gjør det mindre sannsynlig at menneskeliv reduseres utelukkende til kroppsfunksjoner: «For en som ikke anerkjenner sjelens eksistens, er det ikke engang tillatt å stille spørsmål ved noen plausibilitet av en slik definisjon. Hva slags sjel kan skille seg når den ikke er der i det hele tatt? Det er bare ønskelig at slike slaktere tar hensyn til hva som kan se og høre i en person, med et ord, leve og handle når kroppen hans ligger stiv og helt ufølsom. Og den som tror at det i mennesket, i tillegg til den fysiske sammensetningen og de fysiske funksjonene, er en annen kraft som er helt uavhengig av sistnevnte, det er ikke noe usannsynlig i et slikt faktum. Og å tro dette, tror jeg, er mye mer fornuftig og grundig, for hvis det ikke er denne kraften som åndeliggjør, gir liv til kroppen vår, men selv bare er et produkt av sistnevntes aktivitet, så er døden en fullstendig absurditet. Hvorfor skulle jeg tro på logikken i slike fenomener som alderdom, ødeleggelse, når stoffskiftet som er nødvendig for næring og fornyelse av kroppen min ikke opphører i kroppen min?" (Kilde: lenke txt, side: 42)4. Til slutt er det den oppfatning at mennesket faktisk bare består av ett legeme. Et slikt syn blir noen ganger tatt bokstavelig, siden en person bare kan føles gjennom totaliteten av kroppsfunksjoner, uten inndeling i en kropp og noe separat som kalles sjelen: "Noen går til og med så langt som å benekte sjelens eksistens og tror at de bare består av én kropp - og faktisk er det dette som noen ganger skjer." (Kilde: lenke txt, side: 44)For å oppsummere, folk som benekter eksistensen av sjelen baserer sin posisjon på ideen om en person som et sett med dynamiske kroppslige og mentale prosesser. De tror at alle aspekter av vår eksistens kan forklares gjennom disse funksjonene, så ideen om å ha et ekstra, uavhengig prinsipp i form av en sjel virker for dem overflødig og motsier til og med de observerte biologiske og fysiologiske prosessene.Støttende sitat(er):"I tillegg forteller vår direkte erfaring oss at den såkalte 'kroppen' ikke er noe en gang for alle gitt og uforanderlig, men er en dynamisk prosess, en harmoni av funksjoner, utført som en uopphørlig bevegelse (dermed kan vi uten forbehold akseptere konklusjonene fra moderne biologi med alle dens fremtidige tillegg og forbedringer når det gjelder beskrivelsen av biokjemiske reaksjoner og andre mekanismer som ligger til grunn for kroppsfunksjoner)." (Kilde: lenke txt)«Dermed blir det menneskelige 'jeg', dets hypostase, ikke identifisert med verken kroppen eller sjelen, men handler, åpenbarer og uttrykker seg i kroppslige og psykiske funksjoner. Det er derfor ingen fysisk defekt, ingen mental underlegenhet eller skade på sinnet er i stand til å frata en person hans indre, å gjøre en person ikke-menneskelig, å ødelegge ham som et eksistensielt faktum.» (Kilde: lenke txt)«For en som ikke anerkjenner sjelens eksistens, er det ikke engang tillatt å stille spørsmål ved noen plausibilitet av en slik definisjon. Hva slags sjel kan skille seg når den ikke er der i det hele tatt? Det er bare ønskelig at slike slaktere tar hensyn til hva som kan se og høre i en person, med et ord, leve og handle når kroppen hans ligger stiv og helt ufølsom. Og den som tror at det i mennesket, i tillegg til den fysiske sammensetningen og de fysiske funksjonene, er en annen kraft som er helt uavhengig av sistnevnte, det er ikke noe usannsynlig i et slikt faktum. Og å tro dette, tror jeg, er mye mer fornuftig og grundig, for hvis det ikke er denne kraften som åndeliggjør, gir liv til kroppen vår, men selv bare er et produkt av sistnevntes aktivitet, så er døden en fullstendig absurditet. Hvorfor skulle jeg tro på logikken i slike fenomener som alderdom, ødeleggelse, når stoffskiftet som er nødvendig for næring og fornyelse av kroppen min ikke opphører i kroppen min?" (Kilde: lenke txt, side: 42)"Noen går til og med så langt som å benekte sjelens eksistens og tror at de bare består av én kropp - og faktisk er det dette som noen ganger skjer." (Kilde: lenke txt, side: 44)