Vantro som roten til utilgivelige handlinger
Det er øyeblikk i livene våre når feil krysser grensen for vanlige misforståelser, og ødelegger en persons dype forbindelse med de høyeste åndelige verdiene. Et av de mest alvorlige bruddene anses å være sjelens tilstand, når en person mister troen, og dermed lukker døren for enhver åndelig fornyelse. Det er denne avvisningen av tro som blir grunnlaget for påfølgende handlinger av svik, ondskap og til og med kriminalitet, og ødelegger ikke bare personlig, men også sosial enhet.
Når det gjelder synder, er det viktig å skille mellom de som er imot Gud og de som skader vår neste. Hvis en person synder mot Den allmektige, er det en mulighet for tilgivelse gjennom oppriktig omvendelse. Imidlertid blir lovbruddet som påføres en annen person ofte en uoverstigelig barriere, bak hvilken dype følelsesmessige sår er skjult og som et resultat uunngåelig straff. Denne tilnærmingen får oss til å tro at å vise ekte følelser av anger og strebe etter indre transformasjon er nøkkelen til å gjenopprette tapte forbindelser og tilgivelse.
Som et resultat manifesteres den virkelige styrken til en person i evnen til å overvinne dype åndelige traumer og ikke la harme ødelegge hans indre verden. Å innse at sann tilgivelse ikke bare krever ytre innsats, men også en radikal transformasjon av den indre tilstanden, oppmuntrer oss til å strebe etter ekte åndelig vekst og gjensidig forståelse for å gjøre verden rundt oss litt bedre.
Hvilke handlinger eller situasjoner virker utilgivelige, og hvorfor er det ikke alltid mulig å tilgi?
Noen handlinger virker utilgivelige når de går utover vanlige feil og fundamentalt ødelegger en persons åndelige forbindelse med høyere verdier. For eksempel, når det kommer til dyp vantro – en sinnstilstand der en person ikke føler Gud – anses en slik synd som den mest forferdelige, fordi den gir opphav til påfølgende handlinger av ondskap, svik, drap og andre alvorlige forbrytelser. En av kildene bemerker:
«Hvis du spør en person: 'Hva synes du er den mest forferdelige synden?' - vil en nevne mord, en annen tyveri, en tredje ondskap, en fjerde svik. Faktisk er den mest forferdelige synd vantro, og den gir opphav til ondskap og svik og ekteskapsbrudd og tyveri og mord og hva som helst.» (Kilde: lenke txt)
Forskjellen mellom synder rettet mot Gud og mot ens neste er også viktig. Spesielt er det gitt en situasjon når hvis en person synder mot Gud, så kan tilgivelse gis, mens en synd rettet mot en annen person forblir utilgivelig og fører til straff:
«Hvis hun, sier han, begår hor, så kast henne bort; men hvis hun er vantro, da avvis henne ikke, hvis hun synder mot deg, så forlat henne, og hvis hun synder mot meg, så behold henne hos deg! Så også her, da han hadde begått så mange synder mot ham (Gud), tilga han ham; og hvis han syndet mot en venn, selv om han var mye mindre og lettere enn mot sin herre, da tilga han ikke, men straffet ham.» (Kilde: lenke txt)
I tillegg kan utilgivelse oppstå i situasjoner der alvorlighetsgraden av handlingen er slik at tilgivelse krever enorme indre ressurser, dyp omvendelse og ofte en fullstendig endring av en persons indre tilstand. Hvis harme gjør så vondt at sjelen ikke er i stand til å frigjøre seg fra smerte, blir tilgivelse umulig, og harme forsterker bare denne uenigheten. Dermed er det handlinger der en person distanserer seg fra oppriktig omvendelse, avviser åndelig fornyelse og fortsetter å leve i en tilstand av dype indre traumer som viser seg å være utilgivelige.
Støttende sitat(er):
«Hvis du spør en person: 'Hva synes du er den mest forferdelige synden?' - vil en nevne mord, en annen tyveri, en tredje ondskap, en fjerde svik. Faktisk er den mest forferdelige synd vantro, og den gir opphav til ondskap og svik og ekteskapsbrudd og tyveri og mord og hva som helst.» (Kilde: lenke txt)
«Hvis hun, sier han, begår hor, så kast henne bort; men hvis hun er vantro, da avvis henne ikke, hvis hun synder mot deg, så forlat henne, og hvis hun synder mot meg, så behold henne hos deg! Så også her, da han hadde begått så mange synder mot ham (Gud), tilga han ham; og hvis han syndet mot en venn, selv om han var mye mindre og lettere enn mot sin herre, da tilga han ikke, men straffet ham.» (Kilde: lenke txt)