Å finne frihet gjennom selvaksept
Hver av oss står overfor situasjoner når våre egne feil blir en tung byrde, og hemmer ikke bare åndelig vekst, men også evnen til å nyte livet. Helt i begynnelsen av veien til helbredelse er det viktig å innse at selvstraff, som en stinkende splint, bare multipliserer smerte, og hindrer deg i å gå videre. Vi har en tendens til å holde frustrasjon og tyngden av skyld for oss selv, nekte å le av oss selv og leve for en ny dag, noe som fører til en ond sirkel av selvkritikk og indre lidelse.Essensen av selvaksept er ikke å unnskylde feil, men å ærlig og åpent innrømme våre feil, slik at vi kan gå videre til prosessen med tilgivelse. Denne kraftige indre utløseren ligner fjerning av skarpe splinter som hele tiden hindrer deg i å bevege deg fremover. Evnen til å se på feilene dine uten å være for streng åpner veien for personlig utvikling, reduserer følelsesmessige spenninger og gir styrke til transformasjon. Det er denne balansen mellom introspeksjon og selvvennlighet som lar deg få en genuin følelse av letthet og selvtillit.Oppsummert kan vi si at veien til indre harmoni begynner med å akseptere og tilgi deg selv. Dette er ikke en manifestasjon av svakhet, men et bevisst ønske om endring og vekst, som krever mot til å frigjøre seg fra byrden av uredd skyldfølelse og bevege seg mot et nytt, lysere liv.
Hvordan kan vi lære å ta imot og tilgi oss selv?Å akseptere og tilgi seg selv er en prosess som krever oppriktig selverkjennelse og en dyp forståelse av at harme mot seg selv bare forårsaker ytterligere smerte. Hvis vi stadig bebreider oss selv for feilene vi har gjort, så fortsetter vi, akkurat som en person ikke ønsker å holde en torn i fingeren, å bære en smertefull byrde av skyld som hindrer vår åndelige vekst. Som en av de siterte tekstene sier: «Men liker en person staten når han har en splint i fingeren? Han vil ikke holde en splint i fingeren og si at han føler seg bra. Han skynder seg å fjerne splinten. Den som nekter å tilgi, skader seg selv. Denne splinten sitter i ham, og det gjør ham vondt.» (Kilde: lenke txt)Denne metaforen lærer oss at ved å nekte å tilgi oss selv, etterlater vi oss i hovedsak en smertefull gjenstand som kan fortsette å forårsake lidelse. Det er imidlertid viktig å huske at å tilgi deg selv ikke betyr å ta lett på feilene dine eller rettferdiggjøre upassende oppførsel. Tvert imot krever det et ærlig blikk på hva som er gjort og dyp omvendelse. En av tekstene understreker:«Svært ofte blir vi tilbudt tilgivelse, men vi nekter det: for vår stolthet ser tilgivelse ut til å være den siste ydmykelsen, vi prøver å unndra oss den, kledd i falsk ydmykhet: 'Jeg kan ikke tilgi meg selv for det jeg har gjort...' Selvfølgelig kan vi ikke, tør ikke tilgi oss selv under noen omstendigheter! Det ville være uhyrlig om vi var i stand til å gjøre dette; det ville ganske enkelt bety at vi tar ekstremt lett på en upassende handling.» (Kilde: lenke txt)Her stilles spørsmålet om nektelsen av å tilgi kan være assosiert med overdreven strenghet overfor seg selv – en slik tilnærming tynger bare skyldbyrden ytterligere, og gir ikke en mulighet for indre helbredelse. Derfor kan vi lære å akseptere og tilgi oss selv hvis vi tillater oss selv å se feilene våre uten selvdømme, og innse at en konstant selvkritisk holdning bare hindrer personlig utvikling og følelsesmessig velvære.Dermed er veien til selvaksept å ærlig innrømme feilene dine, men ikke bli sittende fast i dem, og gi slipp på "splinten" som hindrer deg i å gå videre. Dette er ikke en oppfordring til å rettferdiggjøre sine ugjerninger, men snarere et ønske om å finne en balanse mellom introspeksjon og medfølelse for seg selv, som ikke bare tillater å innrømme sin skyld, men også å få muligheten til endring og videre vekst.Støttende sitat(er):«Men liker en person staten når han har en splint i fingeren? Han vil ikke holde en splint i fingeren og si at han føler seg bra. Han skynder seg å fjerne splinten. Den som nekter å tilgi, skader seg selv. Denne splinten sitter i ham, og det gjør ham vondt.» (Kilde: lenke txt)«Svært ofte blir vi tilbudt tilgivelse, men vi nekter det: for vår stolthet ser tilgivelse ut til å være den siste ydmykelsen, vi prøver å unndra oss den, kledd i falsk ydmykhet: 'Jeg kan ikke tilgi meg selv for det jeg har gjort...' Selvfølgelig kan vi ikke, tør ikke tilgi oss selv under noen omstendigheter! Det ville være uhyrlig om vi var i stand til å gjøre dette; det ville ganske enkelt bety at vi tar ekstremt lett på en upassende handling.» (Kilde: lenke txt)