Transformasjon gjennom kjærlighetens spill
Kjærlighetsspillet kan heve en person til en ny høyde, og åpne for ubegrenset rom for kreativ selvutfoldelse og åndelig transformasjon. Ved å gå inn i denne energien lærer vi å overvinne trangheten i vårt eget ego, slik at sjelen kan åpne seg for evighetens lys og skjønnheten som livet puster. Ved begynnelsen av erkjennelsen av sann lykke oppdager vi at sann glede ikke er basert på personlig tilegnelse, men på uselvisk giverglede – kjærlighet som gjennomsyrer alle aspekter av tilværelsen. I prosessen med denne indre oppløftelsen begynner en person å oppfatte verden rundt seg som en fantastisk skapelse, hvor hver person han møter og hver minste ting skjuler umåtelig betydning. Å overvinne sine egne begrensninger åpner for muligheten til å berøre det evige, hvor selv flyktige øyeblikk av kjærlighet fyller sjelen med inspirerende lys og vekker skaperkraft som tidligere virket uoppnåelig. Det er denne opplevelsen, når en person går utover sitt eget selv og begynner å elske ikke bare tradisjonelle verdier, men også individualiteten til en annen, som legger grunnlaget for en dypere, gjensidig forståelse og harmonisk tilværelse.På denne måten blir kjærlighetsspillet et kraftig verktøy for personlig og åndelig vekst, og vekker i oss ønsket om godhet, empati og raushet. Forvandlet under påvirkning av denne kraften, får en person evnen til å se sann skjønnhet både i seg selv og i verden rundt seg, og understreker at det er mulig og nødvendig å leve ved å gi, og ikke bare ved å motta. Det er en opplevelse som setter et uutslettelig preg på sjelen, og inviterer oss til en konstant vei med selvforbedring og sublim kreativitet.
Er deltakelse i "kjærlighetens spill" virkelig i stand til å løfte en person og på hvilken måte?Deltakelse i "kjærlighetsspillet" kan virkelig løfte en person, siden det hjelper å overvinne trangheten i ens eget ego, åpne sjelen for det uendelige lyset og bli med i den høyere, kreative kraften i væren. Dette skjer gjennom opplevelsen av kjærlighet, som ikke bare forbinder oss med andre, men også lar oss se utover rent personlige interesser, slik at vi kan se indre skjønnhet både i den kjære og i oss selv.For eksempel understreker en passasje at selv om det ikke er «noen inngang til virkelig uendelighet» i opplevelsen av kjærlighet, åpner det perspektivet til det evige: «I disse kjærlighetsopplevelsene er det selvfølgelig fortsatt ingen inngang til virkelig uendelighet (hvor mange ganger har det ikke skjedd at kjærlighetens ild raskt slukket i menneskets sjel!), men i dem åpner uendelighetens perspektiv seg. Det er som om vi går inn i evighetens sfære, full av lys og livseksistens, og utenfor dette virker alt kjedelig og unødvendig. Sjelen, som har klamret seg til dette begeret minst én gang, beholder for alltid denne opplevelsen av åndelig oppløftelse, opplevelsen av dens forvandlende, skapende kraft. Sannelig, sjelen synes å synge, alt går inn i den musikalsk uttrykkelige sødmen av å være i evighetens stråler, i den levende følelsen av den absolutte sfære.» (Kilde: lenke txt)En annen tekst retter oppmerksomheten mot viktigheten av å kunne gå utover det begrensede selvet ved å elske det som er utenfor oss selv: «Det er lettest for en person å gå utover grensene for sitt selv ved å elske ikke-personlige verdier – sannhet, skjønnhet, frihet, forbedring av den sosiale orden, etc. Men det høyere og vanskeligste stadiet for å komme ut av ens begrensede selv består i evnen til å elske andres individuelle «jeg» som seg selv. Dostojevskij skildret spesielt levende vanskelighetene med denne typen kjærlighet.» (Kilde: lenke txt)Det understrekes også at kjærlighet krever konstant overvinnelse av egoisme, og når vi gjør gode gjerninger, opplever vi en dyp glede som overskrider den flyktige tilfredsstillelsen av våre egne ervervelser: «Se deg rundt! Her er naboene dine, og alle trenger å bli vist kjærlighet, uansett om du har det eller ikke. Du må tvinge deg selv til å elske, til å tvinge deg selv til å gjøre ting som er gjort av edle, hellige mennesker, som det er kjærlighet i. Og for dette må du hele tiden korsfeste din egen egoisme. Og hvis vi gjør dette, vil vi gradvis få en smak og kjenne glede: det viser seg at det å gi er mye mer velsignet enn å ta. Når en person snapper noe til seg selv, gleder han seg. Men så fikk jeg den kjære, ønskede tingen, kjøpte den, ventet, presset den mot brystet mitt, tok den med hjem - en måned gikk, og det var det, gleden var over." (Kilde: lenke txt)Dermed løfter deltakelse i "kjærlighetsspillet" en person på grunn av:• Overvinne begrensningene i ens egen personlighet;• Deltakelse i opplevelsen av evig og kreativ transformasjon av sjelen;• Utvikle evnen til å oppfatte og sette pris på indre skjønnhet både i seg selv og i andre;• Erkjennelse av at sann lykke ikke ligger i akkumulering, men i uselvisk å gi kjærlighet.En slik transformasjon bidrar til utvikling av kreativ kraft, evnen til empati og raushet, noe som til slutt fører til bygging av mer harmoniske relasjoner med andre og hjelper en person å føle sitt engasjement i det evige og uendelige.Støttende sitat(er): «I disse kjærlighetsopplevelsene er det selvfølgelig fortsatt ingen inngang til virkelig uendelighet (hvor mange ganger har det ikke skjedd at kjærlighetens ild raskt slukket i menneskets sjel!), men i dem åpner uendelighetens perspektiv seg. Det er som om vi går inn i evighetens sfære, full av lys og livseksistens, og utenfor dette virker alt kjedelig og unødvendig. Sjelen, som har klamret seg til dette begeret minst én gang, beholder for alltid denne opplevelsen av åndelig oppløftelse, opplevelsen av dens forvandlende, skapende kraft. Sannelig, sjelen synes å synge, alt går inn i den musikalsk uttrykkelige sødmen av å være i evighetens stråler, i den levende følelsen av den absolutte sfære.» (Kilde: lenke txt) «Det er lettest for en person å gå utover grensene for sitt selv ved å elske ikke-personlige verdier – sannhet, skjønnhet, frihet, forbedring av den sosiale orden, etc. Men det høyere og vanskeligste stadiet for å komme ut av ens begrensede selv består i evnen til å elske andres individuelle «jeg» som seg selv. Dostojevskij skildret spesielt levende vanskelighetene med denne typen kjærlighet.» (Kilde: lenke txt) «Se deg rundt! Her er naboene dine, og alle trenger å bli vist kjærlighet, uansett om du har det eller ikke. Du må tvinge deg selv til å elske, til å tvinge deg selv til å gjøre ting som er gjort av edle, hellige mennesker, som det er kjærlighet i. Og for dette må du hele tiden korsfeste din egen egoisme. Og hvis vi gjør dette, vil vi gradvis få en smak og kjenne glede: det viser seg at det å gi er mye mer velsignet enn å ta. Når en person snapper noe til seg selv, gleder han seg. Men så mottok jeg den kjære, ønskede tingen, kjøpte den, ventet, la den til brystet mitt, tok den med hjem - en måned gikk, og det var det, gleden var over.» (Kilde: lenke txt)