Vi er mange ansikter
I det moderne samfunnet er tilpasning til ulike sosiale kontekster ikke et tegn på uoppriktighet, men en naturlig mekanisme for samhandling. Når man går inn på den profesjonelle arenaen eller kaster seg inn i sirkelen av offisiell kommunikasjon, blir en person tvunget til å demonstrere den siden av sin personlighet som oppfyller visse forventninger og normer. Samtidig, i en smal krets av nære mennesker, kan han vise mer intime karaktertrekk, ikke begrenset til rammen av sosiale standarder.Hoveddelen av dette emnet avslører en persons fantastiske evne til å tilpasse seg ulike livsforhold. Det sosiale miljøet dikterer sine egne regler, og en person, som et kreativt subjekt, velger de aspektene av sin individualitet som hjelper ham å fungere effektivt i hvert av disse rommene. Slik tilpasningsevne forringer ikke dybden av den indre verden, men understreker snarere dens mangfold. Vi bruker ikke bare «masker» – vår personlighet er mangefasettert og lever i harmoni med tidens og samfunnets krav.Avslutningsvis er det verdt å merke seg at demonstrasjonen av ulike fasetter av selvuttrykk ikke er en måte å bedra på, men en manifestasjon av modenhet og evnen til å finne et felles språk med verden rundt deg. Det er takket være denne tilnærmingen at vi blir mer fleksible og vellykkede, samtidig som vi opprettholder vår unike essens til tross for alle sosiale konvensjoner.
Kan det betraktes som oppriktig oppførsel når en person demonstrerer en ting i det offentlige rom, og gjør en annen i privatlivet?Atferd der en person oppfører seg annerledes i det offentlige og private rom indikerer ikke nødvendigvis uoppriktighet. Faktisk påpeker mange psykologer og filosofer at hvert sosialt miljø har sine egne forventninger og normer, slik at en person kan tilpasse sin oppførsel avhengig av konteksten. I ett fellesskap (for eksempel på jobb eller i en formell sirkel) blir han tvunget til å tilpasse seg visse standarder og roller, mens i kretsen av nære mennesker kan den andre siden av personligheten manifestere seg. Denne separasjonen blir ofte sett på som et naturlig sosialt supplement som lar en person samhandle effektivt i forskjellige omgivelser.Så, som nevnt i en av kildene: «Vi er alle forskjellige, vi oppfører oss annerledes i sammenheng med ett samfunn enn i sammenheng med et annet, og enn i privatlivet. Med tanke på dette skillet mellom individets umiddelbare selveksistens og de sosiale maskene som individet må ta på seg ... Strengt tatt er en "persona" ikke en "maske" i det hele tatt. Det er en naturlig konsekvens av individets tilpasning til det sosiale miljøet han handler eller «handler» i. (Kilde: lenke txt)En lignende posisjon kommer til uttrykk i et annet eksempel, som snakker om det offentlige bildet av ledere: «Presidenten i privatlivet er ikke annerledes enn vanlige dødelige, men «i vanlig syn» må han oppføre seg som en president. En person kan ikke forlate samfunnet.» (Kilde: lenke txt)Disse sitatene illustrerer ideen om at å vise forskjellige aspekter av personlighet avhengig av situasjonen ikke er det samme som bedrag eller mangel på oppriktighet. I stedet er det en refleksjon av sosial tilpasningsevne, der en person bevisst velger hvilke personlighetstrekk som skal vises under visse omstendigheter for å tilpasse seg forventningene og normene til et bestemt miljø.Svar på spørsmålet: oppførsel når en person viser forskjellige sider av seg selv i det offentlige og private rom kan betraktes som oppriktig hvis det skyldes behovet for å tilpasse seg ulike sosiale forhold, og ikke et forsøk på bevisst å villede andre.Støttende sitat(er): «Vi er alle forskjellige, og oppfører oss annerledes i sammenheng med ett samfunn enn i sammenheng med et annet ... Det er en naturlig konsekvens av individets tilpasning til det sosiale miljøet han handler eller «handler» i. (Kilde: lenke txt) «Presidenten i privatlivet er ikke annerledes enn vanlige dødelige, men «i vanlig syn» må han oppføre seg som en president. En person kan ikke forlate samfunnet.» (Kilde: lenke txt)