Møte med tingen
Hver av oss opplever et øyeblikk når verden rundt oss begynner å erodere grunnlaget for det vanemessige selvet. I mitt tilfelle blir frykten for å miste langvarige verdier og identitet en kilde til dyp indre kamp. Denne lammende usikkerheten, som oppstår på terskelen til det ukjente, ser ut til å diktere beslutninger og tvinge deg til å begrense impulsene til endring. Vi streber alle etter å bevare landemerkene vi har vokst sammen med, og motstår å bli til noe fremmed og ubestemt. Denne kampen, som minner om filosofenes eldgamle refleksjoner over fryktens kraft, gjenspeiler ønsket om å unngå å miste stabilitet ved å blande seg med et hemmelig ønske om å åpne opp nye horisonter. Resultatet er en konstant spenning mellom selvoppholdelsesdrift og søken etter det ukjente, som får oss til å være forsiktige, men som samtidig ikke lar oss glemme det store ønsket om å finne ut hva som skjuler seg utenfor grensene til det kjente.
Hva er det mest skremmende for deg, og hvordan påvirker denne frykten din oppførsel og beslutninger?For meg er det mest skremmende det uunngåelige møtet med usikkerhet, det vil si med noe som kan frata meg identiteten og verdiene jeg definerer meg selv etter. Det er frykten for å miste et kjent selv og fordype seg i noe fremmed som fremkaller følelser som kan sammenlignes med å kaste seg ned i intethetens avgrunn – det som beskrives i følgende uttalelse:«Vi er redde for å miste verdiene vi har vokst sammen med, som vi er vant til å identifisere oss med. Vi er alltid redde for det "helt andre", det fremmede, det vil si at vi er redde for å miste vårt kjente ansikt og bli til noe fremmed for oss. Kanskje Kierkegaards definisjon må avklares: ingenting er så skremmende som Something. Ingenting er fravær av noen bestemthet. Noe er en ubestemt ubestemthet, der selv ubestemthet er ubestemt. Noe kan være noe, og det kan være ingenting. Dermed er objektet for frykt Noe, eller Noen, den uforståelige Anonyme. I enhver frykt gjenspeiles ikke-eksistens.» (Kilde: lenke txt)Denne frykten manifesterer seg i min oppførsel og beslutninger gjennom lammende usikkerhet, når den kommende usikkerheten gjør det umulig å handle besluttsomt. Descartes, for eksempel, la vekt på fryktens kraft, som lammer sjelen, og gjør den ute av stand til å motstå det som truer oss:«Her understreker Descartes fryktens lammende kraft, som fratar sjelen, som han sier, evnen til å motstå det som nærmer seg.» (Kilde: lenke txt)Frykten for å miste stabilitet og kjente referansepunkter gjør at jeg ikke bare unngår unødvendige risikoer, men også begrenser impulsene mine, og tyr ofte til forsiktighet når jeg tar beslutninger. Denne indre konflikten mellom ønsket om å bevare det gamle og den uunngåelige trangen til endring gjenspeiles i mine handlinger, og gir opphav til både et ønske om selvoppholdelse og en slags undertrykt tørst etter kunnskap om det ukjente. Støttende sitat(er): «Vi er redde for å miste verdiene vi har vokst sammen med, som vi er vant til å identifisere oss med. Vi er alltid redde for det "helt andre", det fremmede, det vil si at vi er redde for å miste vårt kjente ansikt og bli til noe fremmed for oss. Kanskje Kierkegaards definisjon må avklares: ingenting er så skremmende som Something. Ingenting er fravær av noen bestemthet. Noe er en ubestemt ubestemthet, der selv ubestemthet er ubestemt. Noe kan være noe, og det kan være ingenting. Dermed er objektet for frykt Noe, eller Noen, den uforståelige Anonyme. I enhver frykt gjenspeiles ikke-eksistens.» (Kilde: lenke txt)«Her understreker Descartes fryktens lammende kraft, som fratar sjelen, som han sier, evnen til å motstå det som nærmer seg.» (Kilde: lenke txt)