Vår indre verden er formet ikke bare av vår bevisste erfaring, men også av eldgamle instinkter innebygd i oss fra det øyeblikket menneskeheten ble født.

Fryktens dype røtter: Biologi og eksistensialitet

Vår indre verden er formet ikke bare av vår bevisste erfaring, men også av eldgamle instinkter innebygd i oss fra det øyeblikket menneskeheten ble født. Moderne observasjon og forskning understreker at den grunnleggende frykten som våre forfedre opplevde forblir en integrert del av oss: de har sin opprinnelse i dypet av biologisk natur og kulturelt minne, og bestemmer vår oppførsel selv når vi ikke er klar over deres tilstedeværelse.

Kjernen i disse følelsene er en instinktiv mistillit til usikkerheten i omverdenen. Vi bærer ekko av den urgamle kampen for å overleve – frykt for mørket, overraskelsesangrep og andre trusler akkumulert gjennom millioner av år med evolusjon. Disse primære reaksjonene, selv om de lenge har vært inngrodd i psyken vår, gjenspeiles i moderne frykt, der virkeligheten ofte forveksles med arven fra fortiden.

I tillegg til å føle seg truet av fysisk sikkerhet, vekkes også mer kompleks, eksistensiell frykt i sinnet vårt. De dreier seg om selve meningen med tilværelsen: bevisstheten om endelighet, tap av identitet og mulig tap av forbindelse med seg selv. Usynlig, men kraftig, fungerer denne frykten som en slags beskyttende barriere, og presser oss til å være årvåkne selv når trusselen virker fjern.

På denne måten hjelper det å være klar over røttene våre oss å forstå hvordan eldgamle opplevelser former vår oppfatning av verden. Til tross for endringene i miljøet og modernitetens realiteter, fortsetter vår underbevissthet å stole på den rike erfaringen til våre forfedre. Denne kunnskapen utdyper ikke bare vår forståelse av oss selv, men oppmuntrer oss også til å lete etter nye måter å leve harmonisk med den indre verden, der biologiske instinkter og evige spørsmål om tilværelsen er flettet sammen til et enkelt dynamisk system.

Hvilken frykt påvirker en person dypest, og hvorfor?

Basert på disse kildene kan det sies at en person er dypest påvirket av frykt som har sin opprinnelse i selve grunnlaget for hans vesen – frykt som oppstår fra dypet av instinktivt, biologisk og kulturelt minne. Denne frykten blir ikke alltid gjenkjent på nivået av eksplisitt erfaring, men den trenger inn i hver sesong av livet og bestemmer vår oppførsel og verdensbilde.

Spesielt bemerker en kilde at «Frykt er iboende i det falne menneskets natur («Frykt er berøvelsen av fast håp», sier Johannes av Damaskus) og er dypt biologisk, for mennesket bærer også i seg den dyriske naturen, som instinktivt frykter trusler utenfra: mørke, angrep osv.» (kilde: lenke txt). Dette fremhever at frykt knyttet til primære opplevelser av trussel – for eksempel frykt for mørket eller angrep – er inngrodd i oss gjennom vår evolusjonære historie og det kollektive minnet om våre forfedre.

En annen kilde fremhever den såkalte eksistensielle frykten, som faktisk er «frykt for subcortex» – «Den andre typen frykt er et produkt av subcortex, en refleksjon av den primitive frykten til våre forfedre. Dette er frykten for mørket, frykten for døden ... eksistensiell frykt». (kilde: lenke txt). Slik frykt er universell og dyp, ettersom den er direkte relatert til vår bevissthet om endelighet, tap av selv og å møte de uunngåelige aspektene ved menneskelig eksistens.

Det kan også bemerkes at moderne forskning (som gjenspeiles i sitater fra andre kilder) viser: "Det moderne mennesket er ikke klar over all sin frykt..." – likevel er det denne ubevisste, indre frykten, som er "barn av menneskelige lidenskaper", som trenger inn i sjelen og påvirker atferd både i øyeblikk av lammelse og i en tilstand av indusert aktivitet.

Dermed er frykten som dypt påvirker en person de som kommer fra hans biologiske natur og eldgamle kollektive hukommelse. Disse inkluderer frykt knyttet til trusler mot fysisk sikkerhet (f.eks. frykt for mørket, frykt for angrep), samt eksistensiell frykt for død og tap av identitet. Denne frykten fungerer som en forsvarsmekanisme som advarer en person mot mulige farer, selv om de virkelige truslene i den moderne verden kan være vesentlig forskjellige fra de vi en gang opplevde.

Støttende sitat(er):
«Frykt er iboende i det falne menneskets natur («Frykt er berøvelsen av fast håp», sier Johannes av Damaskus) og er dypt biologisk, for mennesket bærer også i seg den dyriske naturen, som instinktivt frykter trusler utenfra: mørke, angrep osv.» (Kilde: lenke txt)

«Frykt av den andre typen er et produkt av subcortex, en refleksjon av den primitive frykten til våre forfedre. Dette er frykten for mørket, frykten for døden ... eksistensiell frykt». (Kilde: lenke txt)