Kraften i forpliktelse i ekteskapet
I den moderne verden er begrepet ekte kjærlighet ofte sammenvevd med begrepet ansvar og evnen til å holde sitt ord til den man har valgt av skjebnen. På den ene siden anser mange ekteskapet for å være en ubrytelig forening etablert av en høyere vilje, og ethvert forsøk på skilsmisse - selv etter alvorlige feil - oppfattes som et svik mot prinsippene som er nedfelt i selve grunnlaget for forholdet. Dette synet understreker at unionen krever ubetinget ansvar og ønsket om å bevare det uansett hva.
På den annen side antyder argumentene til de som fokuserer på manifestasjonen av sann kjærlighet at det er besluttsomhet, omsorg og støtte som tjener som grunnlaget for sterke familieforhold. I dette paradigmet blir nektelsen av skilsmisse først og fremst bevis på et ønske om å jobbe med feil og nøye bevare det som forbinder to mennesker selv etter alvorlige prøvelser. Spørsmålet om hvorvidt bevaring av et ekteskap etter utroskap kan betraktes som sann kjærlighet forblir derfor komplekst og mangefasettert, og krever en balanse mellom moralske prinsipper og virkelige omstendigheter.
Til syvende og sist er ekte kjærlighet ikke et kompromiss mellom følelse og forpliktelse, men kunsten å ta vanskelige avgjørelser som er ansvarlige for fremtiden til begge partnere.
Kan vi tenke på at det at en mann nekter å skille seg etter en affære med en nær venn, er et tegn på sann kjærlighet til sin kone?
I dette tilfellet gir ikke materialet et entydig svar som bekrefter at en manns nektelse av skilsmisse etter en affære med en nær venn automatisk indikerer ekte kjærlighet til sin kone. Noen skriftsteder understreker at ekteskapet, enten det er opprettet ved skjebnen eller ved Guds plan, må forbli uoppløselig og ikke kan fravikes, uansett omstendighetene. For eksempel sier resonnementet fra kilde lenke txt:
«Hvis du allerede har bestemt deg for å forene livet ditt til en helhet med livet til en annen person, hvis Gud har forent deg, kan ikke dette ødelegges.» (kilde: lenke txt)
Denne uttalelsen understreker viktigheten av å bevare foreningen, og antyder at ekteskap er en seriøs forpliktelse som krever ansvar og troskap. Samtidig indikerer ikke slike ord direkte at feilen (affæren) som er begått kan betraktes som en manifestasjon av ekte kjærlighet, men understreker bare prinsippet om at det ikke er tillatt å bryte den etablerte foreningen.
Et annet materiale fra lenke txt retter oppmerksomheten mot det faktum at ekte kjærlighet til en mann kommer til uttrykk gjennom besluttsomhet, ansvar og en omsorgsfull holdning til sin kone. Han bemerker at disse egenskapene er nøkkelen til å skape en sterk familieforening. (Kilde: lenke txt)
Dermed kan nektelse av skilsmisse ikke sees på så mye som et tegn på ubetinget kjærlighet, men som et forsøk på å bevare den etablerte foreningen, selv om det allerede har skjedd alvorlige brudd i forholdet. Ekte kjærlighet i dette argumentet innebærer en kombinasjon av ansvar, omsorg og evnen til å ta vanskelige avgjørelser, men spørsmålet om hvorvidt bevaringen av et ekteskap etter utroskap kan betraktes som et tegn på sann kjærlighet er fortsatt komplekst og avhenger av mange faktorer, både moralske og praktiske.
Støttende sitat(er):
«Hvis du allerede har bestemt deg for å forene livet ditt til en helhet med livet til en annen person, hvis Gud har forent deg, kan ikke dette ødelegges.» (kilde: lenke txt)
«Generelt sett forventer nesten enhver kvinne to ting av en mann: For det første: evnen til å ta beslutninger (det vil si besluttsomhet) og være ansvarlig for dem. Tross alt, å være familiens overhode, er en ansvarlig person en manns direkte kall. Den andre tingen enhver kvinne og kone ønsker er en oppmerksom og omsorgsfull holdning til henne fra mannen hun elsker.» (Kilde: lenke txt)