Det åndelige selvet vs. universell selvfornektelse
I dag står vi overfor en utfordring når kallet til å ta vare på andre settes over vår egen åndelige integritet. En slik tilnærming krever at vi ofrer vår dybde, vår unike indre verden, for andres velvære, noe som er i strid med vårt naturlige behov for selvoppholdelse og selvuttrykk. Mange moderne refleksjoner over dette emnet sier at sann moral og personlig utvikling begynner med å hevde ens åndelige selv, og ikke med ubetinget dedikasjon til å tilfredsstille andres forventninger. Et slikt syn setter ideen om egoisme i snever forstand, assosiert med primitive instinkter, opp mot begrepet sann egoisme, der beskyttelsen og utviklingen av ens åndelige natur blir grunnlaget for en sann personlighet. Tross alt er det evnen til fritt å velge vår vei, stole på vår indre styrke, som lar oss kreativt realisere og vokse uten å miste åndens uvurderlige frihet. Oppfordringen til å gi seg selv helt til andre kan føre til tap av denne indre energikilden, som er nøkkelen til sann åndelig utvikling.Undervurder derfor ikke viktigheten av å bevare ditt åndelige jeg. Individets virkelige storhet ligger i å forsvare ens egenverdi, tillate seg selv å være fri i jakten på selvrealisering og åpne opp nye horisonter for personlig vekst.
Hvorfor blir ønsket om å tenke på andres beste noen ganger oppfattet som i strid med naturlige menneskelige instinkter, og hvordan påvirker dette åndelig utvikling?Ønsket om å tenke på andres beste blir i noen tilfeller oppfattet som i strid med naturlige menneskelige instinkter, siden det krever at en person ofrer sin høyere, åndelige side for en annens lykke. Med ordene til en forfatter: "Hvis 'altruisme' krever at en person ofrer sitt åndelige selv for den 'andres' lykkes skyld, så er dette kravet positivt umoralsk, fordi mitt åndelige selv har absolutt moralsk verdi, og lykken til den 'andre' er noen ganger en vakker ting, men har ingen moralsk verdi" (kilde: lenke txt). Det vil si at et ideal som setter andres velvære over personlig åndelig utvikling motsier det naturlige ønsket om selvoppholdelse og selvuttrykk, som er en integrert del av personlig vekst.En annen kilde bemerker at i vanlig forstand er egoisme assosiert med lavere instinkter og slaveri til empirisk natur, mens en sann moralsk person er en fri hevdelse av ens åndelige selv. Som det sies: «Å være en egoist i denne forstand betyr å være en moralsk person, å være en personlighet. Men i hverdagen forstås egoisme hovedsakelig som å følge ens lavere tilbøyeligheter... Å forsvare sin menneskelige personlighet betyr ikke å forsvare alt dets mangfoldige empiriske innhold...» (kilde: lenke txt). Den understreker at jakten på høyere spiritualitet krever frigjøring fra trangene som ligger i vårt erfaringsmessige selv, noe som er vanskelig å oppnå hvis ideen om fullstendig uselviskhet for andres skyld dominerer.Dermed oppfattes kravet om å sette andres beste over sitt eget som i strid med menneskets natur, siden det kan hindre utviklingen av en fri og kreativ ånd. Åndelig utvikling, ifølge de ovennevnte betraktningene, er forbundet med avsløring av indre krefter og personlig integritet, og ikke med betingelsesløs lydighet mot andres forventninger. Ekte åndelig dynamikk er basert på valgfrihet og selvrealisering, og et pålagt offer for en annens skyld kan føre til tap av denne indre friheten og følgelig til en stopp i åndelig utvikling.Støttende sitat(er):«Hvis 'altruisme' krever at en person ofrer sitt åndelige selv for den 'andres' lykke, så er dette kravet direkte umoralsk, fordi mitt åndelige 'jeg' har en absolutt moralsk verdi, og lykken til 'den andre' er noen ganger en vakker ting, men har ingen moralsk verdi.» (Kilde: lenke txt)«Å være en egoist i denne forstand betyr å være en moralsk person, å være en personlighet. Men i hverdagen forstås egoisme hovedsakelig som å følge ens lavere instinkter, slaveri til empirisk natur... Å forsvare sin menneskelige personlighet betyr ikke å forsvare alt dets mangfoldige empiriske innhold...» (Kilde: lenke txt)