Nektelse av dialog og skapelse av en martyrlegende: Nazistenes tilnærm
Helt i begynnelsen av nazistyret var det et slående paradoks: representanter for en religiøs gruppe prøvde å føre en dialog og ba til og med de høyeste maktsjiktene om å oppheve forbudet mot deres aktiviteter, i håp om å finne et felles språk for å bekjempe disse «felles fiendene». Selv om materialet ikke inneholder Himmlers direkte uttalelser, gir kildene et klart bilde av hvordan nazistenes ledelse bevisst nektet å gå inn i forhandlinger og betraktet Jehovas vitner som unødvendige og marginale. Dokumentene viser at til tross for sektens dristige forsøk på å basere sin posisjon på sammenligninger med situasjonen i USA og dens felles mål mot romersk-katolikker og multinasjonale jødiske selskaper, forble regimets ledelse urokkelig. Brevene, adressert til høytstående tjenestemenn, førte ikke til noen endring – tvert imot ble avvisningen av dialog en del av en bredere forfølgelsesstrategi, der den religiøse gruppen ble omgjort til et symbol på martyrium for å fremme orden og stabilitet i landet.Avslutningsvis avslører denne paradoksale tilnærmingen den komplekse dynamikken i forholdet mellom totalitær makt og religiøse minoriteter. Naziregimet, som avviste forhandlinger og ignorerte appeller, brukte situasjonen til sin fordel, og gjorde undertrykkelse til et verktøy for å danne bildet av fienden. En slik historisk kontekst understreker ikke bare regimets grusomhet, men lar oss også bedre forstå prosessene med å manipulere offentlig bevissthet innenfor rammen av politisk propaganda.
Hva vet vi om Himmlers bemerkninger om Jehovas vitner, og hvilken historisk betydning har de?I de kildene som ble presentert, ble det ikke funnet noen direkte sitater som ble tilskrevet Himmler om Jehovas vitner. Dokumentene inneholder en detaljert beskrivelse av hvordan naziledelsen reagerte på forsøk fra representanter for sekterikere (som henvendte seg til dem i brev eller telegrammer) på å engasjere seg i dialog og oppheve forbudet mot deres aktiviteter, samt hvordan de ble forfulgt som en del av regimets generelle politikk.En tekst ( lenke txt) beskriver for eksempel at i begynnelsen av nazistyret, «sendte sekterikere et brev til Hitler og ba om at [forbudet mot forkynnelse] skulle oppheves, og hevdet at de ble forfulgt i USA for pro-tysk propaganda, og at nazistene og Jehovas vitner hadde felles mål og felles fiender – romersk-katolikker og velstående multinasjonale jødiske selskaper». Samtidig bemerkes det at naziledelsen ikke trengte en «liten marginal sekt», og brevet ble ignorert («Men nazistene trengte ikke en liten marginal sekt med hovedkvarter i fiendens leir, og de ignorerte brevet», lenke txt).Den historiske betydningen av dette materialet ligger i det faktum at det gjenspeiler naziregimets komplekse og motstridende holdninger til Jehovas vitner. På den ene siden, til tross for sektens åpenbare forsøk på å forhandle og til og med ønsket om å få støtte fra de høyeste maktsjiktene, forfulgte naziledelsen dem systematisk og brukte dem til å skape et narrativ om martyrer. Dette paradokset, der en religiøs gruppe både ble ignorert og utnyttet til propagandaformål, ble senere et av de elementene Jehovas vitner selv brukte for å understreke sine etterfølgeres heltemot.Så selv om kildene ikke nedtegner noen spesifikke uttalelser fra Himmler i forbindelse med Jehovas vitner, viser det historiske bildet av disse hendelsene hvordan naziledelsen, ved å avvise deres forsøk på dialog, bevisst skapte forhold der undertrykkelse kunne tolkes som bevis på «beskyttelse» av en velordnet regjering og dannelsen av et bilde av en fiende i landet.Støttende sitat(er):«Da de i begynnelsen av sin regjeringstid forbød Jehovas vitners forkynnelse, sendte sekteristene et brev til Hitler, der de ba om å få oppheve denne ordren, med henvisning til det faktum at de i USA ble forfulgt for pro-tysk propaganda, og også at nazistene og Jehovas vitner hadde felles mål og felles fiender – romersk-katolikker og rike transnasjonale jødiske selskaper...» (kilde: lenke txt)Men nazistene ville ikke ha en liten, marginal sekt med hovedkvarter i fiendens leir, og de ignorerte brevet. På den tiden beordret styret, som var trygt i USA, de menige tyske Jehovas vitner om å gjenoppta sine dør-til-hus-besøk, utdeling av litteratur og alle andre aktiviteter, slik at de ble utsatt for fare. Vel, styret trengte martyrer, og han fikk dem.» (Kilde: lenke txt)