På fastedagene får det religiøse livet en spesiell, nesten magisk fargetone, når hver avholdenhet og bønn blir til dyp selvopptatthet.

Storheten i åndelig gjenfødelse

På fastedagene får det religiøse livet en spesiell, nesten magisk fargetone, når hver avholdenhet og bønn blir til dyp selvopptatthet. Denne tiden handler ikke så mye om å gi avkall på verden som det handler om å forberede kirken på det etterlengtede møtet med Herren, som gjenspeiler dens eskatologiske essens. På disse hellige dagene ledsager liturgien ikke bare asketiske praksiser, den ser ut til å pulsere av forventning, slik at de troende kan føle dynamikken i åndelig fornyelse.

Spesiell oppmerksomhet rettes mot renselse av sjelen gjennom omvendelse, bønn og bevisst løsrivelse fra verdslige gleder. Denne tilnærmingen lar alle føle at faste ikke oppfattes som en periode med savn, men som en høytidelig tilstand der samfunnet blir en enkelt organisme klar for en åndelig feiring. Andre perioder av kirkelivet står i kontrast, for eksempel Pascha, når glede og feiring inntar en sentral plass i den liturgiske syklusen.

For å oppsummere, skaper fasterytmene en unik atmosfære av beredskap og åndelig selvkontroll, utdyper troen og lar alle oppleve en sann gjenforening med den guddommelige essensen. Denne tilnærmingen hjelper ikke bare til å finne indre balanse, men også til å føle all kraften og skjønnheten i den åndelige veien.

Hvordan korrelerer religiøs praksis i fasteperioden og utenfor den?

Religiøs praksis i fastetiden skiller seg betydelig fra de som utføres utenfor den på grunn av den spesielle liturgiske og åndelige fargen på denne tiden. I løpet av fastedagene er det en konsentrasjon om åndelig selvrefleksjon, renselse av sjelen og forberedelse av Kirken til et spesielt møte med Herren, noe som ikke kommer så mye til uttrykk i den asketiske fornektelsen av verden som i det liturgiske uttrykket for Kirkens tilstand.

For eksempel beskriver en av kildene denne perioden i detalj som følger:
«Denne avholdenheten varer til den niende timen (dvs. kl. 15) – og denne forståelsen av faste, lånt igjen fra jødedommen, kan defineres som liturgisk. Det er forbundet med forståelsen av Kirken som «ikke av denne verden», men som forblir i «denne verden». Faste er selve Kirkens «stand», Guds folk, som er i beredskap og venter på Herrens parousia. Her legges det ikke vekt på den asketiske verdien av faste, men på uttrykket – nektelsen av mat, det vil si underkastelsen under den naturlige nødvendigheten – av den samme eskatologiske karakteren til Kirken selv, til selve den kristne tro. Fastetiden ble sett på som en slags høytid, en feiring.» (Kilde: lenke txt, side: 187)

Denne tilnærmingen understreker at faste ikke oppfattes som en enkel periode med forsakelse av verden, men som en spesiell tilstand i Kirken, hvor avholdenhetspraksisen blir et uttrykk for hennes eskatologiske natur. Denne tilstanden i Kirken, gjennomsyret av rytmen av forventning og oppfyllelse, står i kontrast til perioder da det liturgiske livet er definert av andre sykluser, for eksempel paschaen, hvor vekten skifter mot høytidelige feiringer og gledelig tilbedelse.

I tillegg vies betydelig oppmerksomhet til renselse av sjelen gjennom omvendelse, bønn og avvisning av verdslig underholdning i fasten:
"I løpet av den store fastetiden vies spesiell oppmerksomhet til renselse av sjelen gjennom omvendelse, faste og bønn, så vel som til løsrivelse fra fornøyelser og underholdning." (Kilde: lenke txt, side: 200)

På denne måten er fastepraksis preget av økt selvdisiplin og dyp indre konsentrasjon, noe som står i kontrast til den uregulerte rytmen utenfor fasteperioden, når det åndelige livet kommer til uttrykk i skillet mellom det vanlige livet og individuelle liturgiske sykluser, som påskesyklusen. Denne inndelingen viser at i løpet av fasteperioden er religiøs praksis rettet mot å forberede det kommende møtet med Herren gjennom indre åndelig vekst og selvkontroll, og utenfor den, til høytidelig feiring og bekreftelse av den generelle rytmen i menighetslivet, som gjenspeiler forskjellige aspekter av troen.

Støttende sitat(er):
«Denne avholdenheten varer til den niende timen (dvs. kl. 15) – og denne forståelsen av faste, lånt igjen fra jødedommen, kan defineres som liturgisk. Det er forbundet med forståelsen av Kirken som «ikke av denne verden», men som forblir i «denne verden». Faste er selve Kirkens «stand», Guds folk, som er i beredskap og venter på Herrens parousia. Her legges det ikke vekt på den asketiske verdien av faste, men på uttrykket – nektelsen av mat, det vil si underkastelsen under den naturlige nødvendigheten – av den samme eskatologiske karakteren til Kirken selv, til selve den kristne tro. Fastetiden ble sett på som en slags høytid, en feiring.» (Kilde: lenke txt, side: 187)

"I løpet av den store fastetiden vies spesiell oppmerksomhet til renselse av sjelen gjennom omvendelse, faste og bønn, så vel som til løsrivelse fra fornøyelser og underholdning." (Kilde: lenke txt, side: 200)