Open Good: Mellom oppriktighet og frykt for å bli dømt
I vår tid er mange av oss redde for å vise oppriktig omsorg, i frykt for at en god gjerning ikke vil bli akseptert som en manifestasjon av sjelen, men som et forsøk på å tiltrekke seg oppmerksomhet. Denne angsten stammer fra den offentlige opinionen, der enhver barmhjertighet er gjenstand for gransking og sanne intensjoner kan stilles spørsmål ved. Det er på grunn av frykten for å dømme at folk ofte velger å holde handlingene sine hemmelige, beskytte seg mot negativ kritikk, men samtidig frata andre muligheten til å se et eksempel på ekte menneskelig deltakelse. Til syvende og sist bidrar slikt hemmelighold til en reduksjon i gjensidig forståelse og tillit i samfunnet, når vennlighet blir sjelden, og oppriktighet viker for frykt for kritikk. Det er viktig å huske at ekte veldedighet ikke krever applaus – den har kraften til å inspirere, transformere relasjoner og gjøre livet meningsfylt, selv om det holder seg utenfor offentligheten.
Hvorfor kan folk være redde for å vise sin vennlighet, og hvordan påvirker dette sosiale relasjoner?Folk kan være redde for å vise sin vennlighet fordi de frykter at andre vil tolke slike handlinger ikke som en oppriktig tilkjennegivelse av omsorg, men som et forsøk på å tiltrekke seg oppmerksomhet eller få ros. En slik frykt skyldes det faktum at den åpne utførelsen av gode gjerninger kan komme under gransking av den offentlige opinionen, der sannheten om intensjoner blir stilt spørsmål ved. For eksempel advarer en kilde mot å vise barmhjertighet fordi «hvis du åpner døren, vil du oppdage din hemmelighet, og den du søker ære fra vil fordømme deg», noe som indikerer risikoen for fordømmelse og tap av den iboende verdien av en god gjerning (kilde: lenke txt). Også, når en person gjør godt for slektninger eller bekjente, kan overdreven demonstrativ oppførsel provosere en negativ reaksjon fra samfunnet, siden handlingen i slike tilfeller kan oppfattes som et søk etter ros, og ikke oppriktig omsorg. Slik frykt for å bli dømt gjør at mange foretrekker å holde sine gode gjerninger hemmelige, noe som på den ene siden beskytter dem mot offentlig negativitet, og på den andre siden kan føre til en reduksjon i åpenhet og tillit til PR (kilde: lenke txt).Frykten for å bli misforstått eller anklaget for selvforherligelse fører derfor til at mange mennesker skjuler sin vennlighet. Dette påvirker igjen sosiale relasjoner: muligheten til å inspirere andre med et oppriktig eksempel går tapt, og tillit og gjensidig forståelse reduseres når sanne, subtilt manifesterte gode gjerninger er unntaket snarere enn normen.Støttende sitat(er):«Vokt dere så dere ikke lider det motsatte, så menneskene ikke ser på dere med forakt, som en mann som ikke viser barmhjertighet, men skryt og ærgjerrighet, og bare avslører andres ulykker. Almisser er et mysterium. Lukk derfor dørene, slik at ingen kan se hva som ikke skal vises. Våre viktigste mysterier er Guds barmhjertighet og kjærlighet til menneskeheten. På samme måte, når du viser barmhjertighet mot en person så mye du kan, lukk døren: la bare den som mottar barmhjertighet se det, og om mulig, selv om han ikke ser det. Men hvis du åpner døren, vil du oppdage din hemmelighet, og den du søker ære fra, skal fordømme deg.» (Kilde: lenke txt)Å gi mat til de fattige og å løse de fangne er derfor en uunnværlig egenskap for rettferdige mennesker, selv om de som handler på denne måten, kalles menn med strenge regler og store blant de urettferdige. Det er først og fremst de som skal takkes som gjør godt, selv om ingen forventer det av dem. For den som gjør en god gjerning mot en slektning, en slektning eller en venn, fortjener enten ingen ros i det hele tatt, eller fortjener svært lite ros, for han burde gjøre det, og ville være en ond og skurk hvis han ikke gjorde det naturen og det nære vennskapet krever av ham. Hvis han gjør en god gjerning, er det ikke så mye for å få ros, men for å unngå kritikk.» (Kilde: lenke txt)