Overskrift
Når vi går inn i kunnskapens labyrinter, møter vi ofte tilsynelatende inkonsekvenser og vrangforestillinger, som ved første øyekast er langt fra sannheten. Det er imidlertid nettopp avvisning av dogmatiske forutsetninger og innføring av mot i ens tenkning som kan bli utgangspunktet for åndelig fornyelse. I hoveddelen av vår refleksjon er det viktig å forstå at menneskesinnets begrensninger i søken etter absolutt sikkerhet ikke bør tjene som en unnskyldning for å stivne i skepsis. Når vi innser at det er absolutt umulig å hevde sann kunnskap, er det en mulighet for et nytt blikk på gamle vrangforestillinger. Frigjort fra rammen av tradisjonell tenkning, åpner sinnet seg for dristig nytenkning og konvertering til tro. Denne troen er ikke blind, men snarere et skritt som lar deg omfavne usikkerhet mer dristig, og gjøre tilsynelatende feilaktige øyeblikk til verdifulle referansepunkter for videre søken etter mening. Avslutningsvis er det verdt å merke seg at det er dristighet og vilje til å revidere etablert tro som gir oss en sjanse til å overvinne grensene for det kjente og komme nærmere sannheten, slik at vi kan gå videre i den endeløse søken etter ny kunnskap.
I hvilke tilfeller kan villfarelser vokse til sannhet?Basert på en analyse av litteraturen kan feil vokse til sannhet når en person avviser selvtilfredse dogmatiske premisser, spesielt troen på at «det upålitelige ikke kan føre til det pålitelige». Det vil si at hvis vi innser at kunnskapen om absolutt sikkerhet er utenfor rekkevidden til menneskesinnet, og i stedet for å forbli skeptisk rolige, bestemmer vi oss for å ta det dristige skrittet å vende oss til tro og tillate oss selv å være frimodige, så kan de opprinnelige vrangforestillingene være utgangspunktet for å finne sannheten. En slik troshandling frigjør sinnet fra de rigide grensene for tradisjonell tenkning og åpner for muligheten for indre fornyelse, når det som virket galt eller upålitelig, gjennom dristig nytenkning og søking, får mening og betydning.Støttende sitat(er):«For menneskesinnet er kunnskapen om sannhet, som tilegnelsen av udiskutabel visshet, absolutt utilgjengelig, og det eneste resultatet den oppnår er en skeptisk epoke, avholdenhet fra enhver påstand; Psykologisk sett er det slett ikke en ataraxia, ikke «den dype roen til en ånd som har nektet å si noe», men en utålelig åndelig kamp midt i det ukjente, «et slags uartikulert filosofisk rop, en «veritabel brennende pine». Den eneste utveien er i tro; For å gjøre dette er det nødvendig å forlate det dogmatiske premisset om at «fra det upålitelige kan ikke det sikre komme», og å våge». (Kilde: lenke txt)