I hverdagen vår er det fantastiske psykologiske mekanismer, og en av dem er en kompleks tilstand når intern selvkritikk kombineres med en demonstrativ overdrivelse av ens egen betydning.

Dualitet av selvtillit: Når kritikk møter overvurdering

I hverdagen vår er det fantastiske psykologiske mekanismer, og en av dem er en kompleks tilstand når intern selvkritikk kombineres med en demonstrativ overdrivelse av ens egen betydning. Helt i begynnelsen ser det ut til at en person enten er engasjert i en konstant intern dialog, full av tvil, eller skryter av sin "eksepsjonalisme", og prøver å dekke over dyp usikkerhet. Sannheten viser seg imidlertid å være mye mer komplisert: disse to motsatte sidene eksisterer ikke bare side om side, de handler tett sammen og ødelegger den vanlige mekanismen for balansert selvtillit. En slik tilstand blir til en slags felle, der reelle mangler og suksesser blir forvrengt, og ideen om seg selv blir til en fantasi blottet for objektivitet. Avslutningsvis kan vi si at denne dualiteten tvinger en person til å balansere på randen av selvbedrag, der den sanne oppfatningen av seg selv overskygges av illusoriske overbevisninger. Ikke bare er dette fenomenet interessant å utforske, men det fungerer også som en påminnelse om den komplekse naturen til vår indre verden, som krever en konstant søken etter selvoppdagelse og aksept.

Hvordan kan du karakterisere tilstanden når en person opplever selvkritikk, men samtidig anser seg selv som bedre enn andre, og hva sier dette om selvtilliten hans?

Denne tilstanden kan karakteriseres som en forvrengt oppfatning av seg selv, der indre tegn på selvkritikk eksisterer side om side med en utad oppblåst vurdering av ens egen betydning. Det vil si at en person opplever indre usikkerhet eller misnøye med seg selv, men kompenserer samtidig for dette, og anser seg selv som bedre enn andre. Dette indikerer et brudd på den normale mekanismen for selvtillit, når den virkelige tilstanden erstattes av en fantasi om ens egen eksepsjonalisme. En slik dualitet indikerer at en persons selvtillit er ustabil og gjennomsyret av elementer av selvbedrag, når forsøk på å kritisk vurdere hans mangler blir til en tilstand når han forestiller seg oppblåste meritter.

Støttende sitat(er):
«Denne viktige mekanismen for selvtillit blir noen ganger forstyrret, og da begynner en person å tenke på seg selv og ikke hva han egentlig er. Vanligvis kalles de som tenker for godt om seg selv imaginære: de innbiller seg at de er bedre enn andre. Men de som tror at de er verre enn andre, innbiller seg også: faktisk er de ikke verre ...» (kilde: lenke txt)