Kraften i sann tillit
Ofte er det en oppførsel når en person viser frem sine prestasjoner, prøver å understreke sin eksklusivitet og få anerkjennelse fra andre. Kjernen i denne holdningen er ønsket om å skille seg ut, demonstrere ens "dyder" ikke så mye av indre overbevisning som for å tilfredsstille forfengelighet og behovet for sosial bekreftelse. Dette ønsket fører ofte til en overdreven demonstrasjon av individets rolle, når suksess utelukkende tilskrives ens egen innsats, og ignorerer det faktum at mye av våre talenter kan gis ovenfra.Dynamikken i et slikt selvuttrykk er ofte todelt: på den ene siden kan det tjene som en energikilde, hjelpe en person til å uttrykke seg i samfunnet, og på den andre siden blir det en manifestasjon av stolthet og indre usikkerhet. Tørsten etter ytre anerkjennelse og det konstante ønsket om andres oppmerksomhet blir ofte til en slags personkult, der bare det faktum at samfunnet godkjenner blir viktig, og ikke sann perfeksjon. Det er i denne sammenhengen at ønsket om å demonstrere sin "adel" og eksklusivitet får spesiell vekt, og tvinger en til å se etter bekreftelse på ens betydning i andres synspunkter.Avslutningsvis kan det bemerkes at ønsket om selvros ikke alltid er bevis på ekte selvuttrykk, men ofte maskerer dypere psykologiske behov. Oppriktig tillit bør være basert på anerkjennelse av både ens styrker og evnen til å sette pris på gavene som mottas utenfra. Bare ved å være klar over denne balansen kan vi overvinne illusjonen om vår egen eksklusivitet og komme til sann selverkjennelse, der prestasjoner oppfattes som et resultat av felles innsats fra verden rundt oss.
Hva sier en persons tendens til å rose seg selv og presentere seg selv som spesiell, god og anstendig om ham?Tendensen til selvros og ønsket om å presentere seg selv som spesiell, god og anstendig indikerer ofte at en person er dypt nedsenket i sin egen forfengelighet og stolthet. En slik holdning viser hans ønske om å understreke sine meritter, ikke så mye av indre selvtillit som for å oppnå ytre anerkjennelse og respekt. En person som stadig skryter av sine talenter og dyder, overvurderer ofte sin egen rolle, og tilskriver alle sine suksesser utelukkende til seg selv, og nekter dermed å innrømme at evnene som er gitt ham kan ha en annen kilde.Som det fremgår av et av de siterte materialene, hvis en person «ser det gode i seg selv, ønsker jeg å gjøre det synlig, eller opphøye meg selv med det foran andre ... Jeg tilskriver alt til min egen styrke og anser meg selv som overlegen andre» (kilde: lenke txt), så er oppførselen hans ikke bare et ønske om selvutfoldelse, men et uttrykk for stolthet og sensuell egoisme. En slik holdning indikerer at en person er tilbøyelig til å overdrive sin eksklusivitet, som ofte er en maske som skjuler indre usikkerhet eller et ønske om å kompensere for følelsen av sin egen utilstrekkelighet.Et annet sitat understreker at når en person anser seg selv som kilden til talentet sitt og bruker denne gaven «for seg selv», faller han faktisk i stolthetens synd, som om han «stjeler fra Gud det som tilhører ham» (kilde: lenke txt). Denne forklaringen indikerer at selvforherligelse er assosiert med manglende evne til å se den sanne opprinnelsen til ens evner og tendensen til å tilskrive suksesser utelukkende til ens egen innsats, å være blind for det faktum at mange gaver kan oppfattes som noe mye mer betydningsfullt.Til slutt bemerkes det at «stadig økende forfengelighet krever mer og mer næring, og slik næring kan bare være andre menneskers oppmerksomhet – deres respekt, beundring, beundring. Søken etter oppmerksomhet til seg selv vokser til et krav om selvdyrkelse» (kilde: lenke txt). Dette indikerer at en slik tilbøyelighet ofte utvikler seg til en personkult, der ytre evalueringer og konstant bekreftelse av ens unikhet blir hovedverdiene til individet.Dermed signaliserer tendensen til selvros og ønsket om å virke spesiell et dypt behov for å hevde sin betydning ved å overdrive egne kvaliteter og fordeler. Denne oppførselen gjenspeiler ikke bare en høy grad av stolthet, men også bekymring for hvordan en person blir oppfattet av andre, noe som igjen kan føre til et konstant behov for å bekrefte ens "adel" og eksklusivitet.Støttende sitat(er):«Når jeg ser det gode i meg selv, ønsker jeg å gjøre det synlig, eller jeg opphøyer meg selv med det for andre, eller beundrer meg selv i det indre. selv om jeg viser ydmykhet utad, tilskriver jeg alt til min egen styrke og anser meg selv som overlegen andre..." (Kilde: lenke txt)"Når en person anser seg selv som kilden til sitt talent og bruker gaven til seg selv, faller han i stolthets synd. Det er som om han stjeler fra Gud det som tilhører ham.» (Kilde: lenke txt)"Stadig økende forfengelighet krever mer og mer næring, og slik næring kan bare være andre menneskers oppmerksomhet - deres respekt, glede, beundring. Søken etter oppmerksomhet vokser til et krav om selvdyrkelse.» (Kilde: lenke txt)