Overbevisningens kraft og farene ved lukket tenkning
I dagens verden kan vissheten om å ha rett virke som en kilde til styrke, men i virkeligheten utgjør det alvorlige trusler mot personlig vekst og meningsfull kommunikasjon. Helt fra begynnelsen av risikerer en slik posisjon å gi opphav til en rigid inndeling i «oss» og «dem», der hvert syn ikke blir sett på som en sjanse for dialog, men bare forsterker barrierene av misforståelser og spenninger. Dette synet blir ofte til en uforsonlig konfrontasjon, som tvinger folk til å evaluere andre gjennom prismet av deres egen tro – en tilnærming som uunngåelig genererer konflikter og følelsesmessige sammenstøt.I tillegg begrenser et slikt ensidig perspektiv muligheten for fruktbar utveksling og gjensidig forståelse. Når alt kommer til alt, når en person er sikker på at hans vei er den eneste rette, mister han evnen til å høre og sette pris på alternative synspunkter. Dette forstyrrer ikke bare personlig utvikling, men påvirker også oppveksten av den yngre generasjonen negativt, der barn tar i bruk atferdsmodeller basert på intoleranse og nærhet til nye erfaringer.For å oppsummere kan vi trygt si at den virkelige styrken ligger i evnen til å være fleksibel og åpen, og akseptere alles rett til sin egen søken etter sannheten. Ved å bryte ned kategoriskhetens barrierer bygger vi broer av gjensidig forståelse, der hver stemme er viktig og i stand til å bidra til den generelle dialogen.
Hvilke mangler kan gjenspeiles i troen på ens egen rettferdighet?Troen på ens egen rettferdighet kan føre til flere alvorlige mangler som gjenspeiles både i en persons indre verden og i hans forhold til andre.For det første gir slik tillit opphav til en rigid inndeling i «oss» og «dem». Som en av kildene sier: «Mange av dem er irriterte over dette, noe som får dem til å hardt og uforsonlig motsette seg «oss» og «dem», for å appellere til straff og maksimer. Men tillit til ens rettferdighet bør ikke bli til en følelse av ens ufeilbarlighet. Intoleranse er en dårlig rådgiver. Dette indikerer at troen på den absolutte riktigheten av ens synspunkter kan føre til intoleranse, samt til en tendens til å vurdere og kritisere andre gjennom prismet av egne erfaringer og tro, noe som ofte fører til konflikter og misforståelser.For det andre kan en slik posisjon begrense muligheten for dialog og gjensidig forståelse. Som bemerket i tillegget til samme kilde: "Jo eldre barn blir, jo mer uavhengige er de fra foreldrene. Vi skal ikke være redde for dette og late som om vi har ferdige svar på alle livsspørsmål i lommen, men av en eller annen grunn har vi ikke tid til å få dem i tide. Dette viser at vektleggingen av det eneste riktige synspunktet hindrer utviklingen av evnen til å oppfatte og respektere andre meninger og måter å søke sannhet på, noe som reduserer både ens egen og andres frihet.Dermed kan overbevisningen om ens eneste rettferdighet gjenspeiles i:• Skarpe ideologiske og emosjonelle konfrontasjoner («oss mot dem»), som provoserer frem konflikter;• Mangel på toleranse, noe som fører til fordømmelse og avvisning av alternative synspunkter;• Begrense muligheten for konstruktiv dialog og gjensidig forståelse;• Overføring av disse negative egenskapene til andre, noe som også kan påvirke oppdragelsen til den yngre generasjonen.Støttende sitat(er):«Mange av dem er irriterte over dette, noe som får dem til å hardt og uforsonlig motsette seg «oss» og «dem», til å appellere til straff og maksimer. Men tillit til ens rettferdighet bør ikke bli til en følelse av ens ufeilbarlighet. Intoleranse er en dårlig rådgiver. For det første er mange av manglene (så vel som fordelene) ved barna våre en forlengelse av våre egne kvaliteter, en konsekvens av vår egen livsstil.» (Kilde: lenke txt)«Jo eldre barn blir, jo mer uavhengige er de fra foreldrene. Vi skal ikke være redde for dette og late som om vi har ferdige svar på alle livsspørsmål i lommen, men av en eller annen grunn har vi ikke tid til å få dem i tide. Bare den som er selvkritisk kan forstå den andre, og anerkjenne sin rett til sin egen søken.» (Kilde: lenke txt)