Avvisning av fornuft: valg eller sykdom?
I den moderne verden blir det ofte reist spørsmål om hvor bevisst vi er i stand til å kontrollere sinnet vårt. På den ene siden presenteres den bevisste avvisningen av tankens rasjonelle instrumenter som en frivillig avståelse fra den uuttømmelige og universelle gaven som alltid er med oss. Avslag ville virke paradoksalt, fordi fornuften ikke er underlagt noen ytre omstendigheter og er grunnlaget for vår virkelighetsoppfatning. Derfor ser tapet eller uvitenheten om denne urokkelige kvaliteten ikke bare ulogisk, men også farlig ut. På den annen side er det en tilstand der evnen til å analysere og oppfatte verden forsvinner ufrivillig, og blir til et patologisk tap av kontroll over sinnet. Her snakker vi ikke om en viljestyrt beslutning, men om en smertefull unngåelse av ansvar, når en person blir gissel for sine egne indre konflikter. Dette skillet understreker hvor tynn grensen er mellom bevisst valg og ubevisst flukt fra virkeligheten.På denne måten blir avvisningen av fornuften et symbol på paradokset der den bevisste beslutningen om å miste kilden til forståelse av verden ligner på den smertefulle tilstanden av å miste kontrollen. Uansett motiv forblir verdien av fornuft som en universell følgesvenn ubestridelig – det er den som former vårt syn på livet, forbinder oss med verden rundt oss og hjelper oss å finne mening selv i de vanskeligste situasjonene.
Hva er forskjellen mellom bevisst å forlate fornuften og faktisk bli gal, og hvorfor kan det virke absurd?På den ene siden er den bevisste avvisningen av fornuften en frivillig beslutning om ikke å bruke rasjonelle tankeinstrumenter. Det er som et valg når en person gir avkall på det som er universelt og umistelig – sinnet, som, som nevnt, ikke har noen herrer og er tilstede overalt. Som en av tekstene sier: «Du har gitt opp fornuften, du har mistet alt. Når alt kommer til alt, er venner og ære og fedreland og rikdom alle forbigående; Noen "tilfeldigheter" har gitt oss dette uten å spørre oss, og kan alltid ta det bort uten å spørre. Ingen ga oss grunn. Han er verken min eller din, han er verken venner eller fiender, slektninger eller fremmede, verken her eller der, verken før eller etter. Han er overalt, han er alltid, han er med alle og over alt. Du trenger bare å elske det, dette evige, alltid likeverdige, ukontrollerbare sinnet ...» (kilde: lenke txt). Det understrekes her at fornuften har en universell kraft, og å bevisst avvise den betyr å miste en verdifull, vital egenskap, som i seg selv ser urimelig og til og med absurd ut.På den annen side betyr det å faktisk bli sinnssyk et ufrivillig tap av evnen til å oppfatte og analysere virkeligheten, det vil si en sykdom der rasjonell tenkning mister sin funksjonalitet. En slik tilstand er ikke et valg, men snarere en patologisk flukt fra ansvar, når en person faktisk befinner seg i fangenskap av sine egne indre krefter. Det er uttalt som følger: «På russisk er det et ord for navnet på slike sykdommer som er en indikasjon på konteksten til denne artikkelen - s-mind-descent eller mind-ishenie (mind-ishenie). ... Psykopater er preget av en spesiell suggestibilitet i den emosjonelle (ordløse) sfæren. Dette antyder at sykdommen deres faktisk var en ubevisst flukt fra ansvar: de ga sinnet sitt til demoner ...» (kilde: lenke txt). Her skiller vi mellom en ubevisst, smertefull tilstand, som er preget av tap av kontroll over sinnet, og et bevisst avslag, når beslutningen om å akseptere en bestemt måte å tenke på (eller avvise den) er et valg, selv om et slikt valg ser motstridende og absurd ut.Absurditeten i en slik bevisst avvisning ligger nettopp i det faktum at mennesket bevisst bestemmer seg for å gi avkall på det som er universelt og umistelig: sinnet som gjør det mulig å oppfatte verden og finne mening i den. Avvisningen av fornuften blir paradoksal, fordi fornuften ikke kan gå tapt utenfra – tapet av den er et resultat av et indre valg eller en sykelig tilstand, mens fornuften selv forblir det urokkelige grunnlaget for tilværelsen.Støttende sitat(er):«Du har gitt opp fornuften, du har mistet alt. Når alt kommer til alt, er venner og ære og fedreland og rikdom alle forbigående; Noen "tilfeldigheter" har gitt oss dette uten å spørre oss, og kan alltid ta det bort uten å spørre. Ingen ga oss grunn. Han er verken min eller din, han er verken venner eller fiender, slektninger eller fremmede, verken her eller der, verken før eller etter. Han er overalt, han er alltid, han er med alle og over alt. Du trenger bare å elske det, dette evige, alltid likeverdige, ukontrollerbare sinnet ...» (kilde: lenke txt)«På russisk, for navnet på slike sykdommer, er det et ord som indikerer konteksten til denne artikkelen - s-mind-descent eller mind-ishenie. Som du vet, får noen av de psykisk syke plutselig fornuft like før døden. Det har også blitt bemerket at psykopater er preget av en spesiell suggestibilitet i den emosjonelle (ordløse) sfæren. Dette antyder at sykdommen deres faktisk var en ubevisst flukt fra ansvar: de ga sinnet sitt til demoner som ikke kunne stjele det uten menneskets indre samtykke ...» (Kilde: lenke txt)