I en verden av ideer og livssyn har mange tradisjoner kommet til den konklusjonen at lidelse er en integrert del av menneskets eksistens, og ikke et problem som raskt kan elimineres i en tidlig alder.

Lidelse som en vei til en dyp forståelse av tilværelsen

I en verden av ideer og livssyn har mange tradisjoner kommet til den konklusjonen at lidelse er en integrert del av menneskets eksistens, og ikke et problem som raskt kan elimineres i en tidlig alder. Når man går inn i en verden av religiøse avhandlinger, så vel som ateistiske og buddhistiske refleksjoner, kan man se at spørsmålet om lidelse fungerer som et utgangspunkt for en søken etter en dypere mening som går utover enkle praktiske tiltak.

Kjernen i denne læren er filosofien om at lidelse må forstås som en uunngåelig prøvelse som krever nytenkning i sammenheng med evigheten eller universelle lover. Det første skrittet på denne veien er erkjennelsen av at barndomsopplevelser, selv om de er smertefulle, er en del av en større plan, der spørsmål om skjebnen og den guddommelige planen ikke avsløres umiddelbart, men bare gjennom evighetens linse. En lignende forståelse kan spores i den buddhistiske tradisjonen, der personlig erfaring med fattigdom og smerte fører til konklusjonen at utfrielse kommer gjennom å overvinne grunnleggende ønsker.

På den annen side gjenspeiles et kritisk blikk på en verden fylt av lidelse i ateistiske tilnærminger, der en ufullkommen, smertefylt verden oppleves som en utfordring for myndighetene som skaper den. Her har avvisningen av det tradisjonelle verdensbildet et filosofisk grunnlag – en nektelse av å akseptere en verden der lidelse er innebygd i selve essensen, og erkjennelsen av at problemet ikke er gjenstand for enkel korreksjon gjennom tidlig alders prisme.

Avslutningsvis, til tross for mangfoldet av tilnærminger, er religiøse, buddhistiske og ateistiske tekster alle enige om synet på lidelse som et fenomen dypt forankret i menneskets natur. I stedet for å foreslå spesifikke tiltak for å håndtere barns smerte, veileder disse læresetningene oss til å søke etter indre mening og erkjenne uunngåeligheten av livets utfordringer, og krever åndelig oppvåkning og filosofisk nytenkning av hvert øyeblikk av livet vårt.

Hvorfor er det ingen spesifikke instruksjoner i religiøse skrifter, så vel som i ateisme og buddhisme, om hvordan man kan unngå å lide fra barndommen?

Religiøse tekster, så vel som ateistiske og noen buddhistiske læresetninger, anser lidelse som en integrert del av menneskets eksistens, og ikke som et problem som kan elimineres fullstendig fra en tidlig alder. I disse systemene er synet fokusert på å forstå den dypere meningen med livet og forklare lidelsens natur innenfor rammen av evige eller universelle lover, istedenfor å gi spesifikke praktiske instruksjoner for å forhindre lidelse hos barn.

For eksempel, i et av utdragene fra Brødrene Karamazov er det notert:
«Noen ganger lurer folk på: hvorfor lider barn? … Svaret på det er bare gitt i evighetens perspektiv, i Guds skjebne...» (kilde: lenke txt). Her kan man se at spørsmålet om barns lidelse ikke blir sett på som et problem som kan løses ved hjelp av konkrete tiltak i barndommen, men som en gåte som krever forståelse i sammenheng med evigheten og guddommelig forsyn.

Den buddhistiske fortellingen forteller hvordan grunnleggeren av læren møtte virkeligheten av fattigdom og lidelse utenfor palassmurene:
«… Da han i voksen alder først klarte å forlate palasset og se hvordan andre levde, ble han sjokkert over bilder av ekstrem fattigdom og lidelse. … Hvis du dreper ethvert ønske i deg selv, vil lidelsen stoppe...» (kilde: lenke txt). Her fokuserer undervisningen på årsakene til lidelse – livslyst og lyster – snarere enn på å utvikle konkrete instruksjoner for å forebygge lidelse i barndommen.

På samme måte understreker russisk ateisme og kritikk av en verden full av lidelse ideen om at skapelsen av en ufullkommen, lidende verden av Skaperen er uakseptabel:
«… Russerne, av medlidenhet, medfølelse og manglende evne til å tåle lidelse, ble ateister. … De blir ateister fordi de ikke kan akseptere skaperen som skapte en ond, ufullkommen og lidende verden ..." (kilde: lenke txt). Her legges det vekt på en filosofisk protest mot verden som oppfattes som en kilde til smerte, uten å utvikle spesifikke tiltak for å eliminere lidelse fra barndommen.

Og en av de andre buddhistiske avhandlingene beskriver en vei som innebærer å akseptere lidelse som en uunngåelig test, et «kors» som alle må bære:
«… veien til opplysning og gjenfødelse av livet, aksepten av lidelse som et kors som alle må bære...» (kilde: lenke txt). Denne tilnærmingen understreker behovet for åndelig nytenkning og aksept av lidelse, i stedet for eksplisitt å eliminere den gjennom klart foreskrevne retningslinjer for små barn.

Til slutt, i Skriftene i Det gamle testamente, gjennom historien om Job, vises det at lidelse oppfattes som en del av tilværelsen, som mennesket er maktesløst over, noe som ikke gir rom for overdrevent spesifikke tiltak for å forhindre det:
«Job, stilt overfor denne midlertidigheten og lidelsen, forbanner dagen for sin fødsel...» (kilde: lenke txt).

Dermed kan det konkluderes med at mangelen på spesifikke instruksjoner for å unngå lidelse fra barndommen i disse kildene skyldes en tilnærming som ser på lidelse som et dypt forankret aspekt ved tilværelsen som krever nytenkning på et filosofisk eller åndelig nivå, snarere enn som et problem som kan løses ved et sett med operasjonelle tiltak fra en tidlig alder.

Støttende sitat(er):
«Noen ganger lurer folk på: hvorfor lider barn? … Svaret på det gis bare i evighetens perspektiv, i Guds skjebne.» (Kilde: lenke txt)
"… Da han i voksen alder først klarte å forlate palasset og se hvordan andre levde, ble han sjokkert over bilder av ekstrem fattigdom og lidelse. … Hvis du dreper ethvert ønske i deg selv, vil lidelsen stoppe.» (Kilde: lenke txt)
"… Russerne, av medlidenhet, medfølelse og manglende evne til å tåle lidelse, ble ateister. … De blir ateister fordi de ikke kan akseptere skaperen som skapte en ond, ufullkommen og lidende verden.» (Kilde: lenke txt)
"… veien til opplysning og gjenfødelse av livet, – aksepten av lidelse som et kors som alle må bære...» (kilde: lenke txt)
Job, som står overfor denne timelighet og lidelse, forbanner sin fødselsdag: «Hva er det lys som er gitt til en mann hvis vei er lukket, og som Gud har omgitt med mørke? …”" (Kilde: lenke txt)