Nye realiteter i personlige rom
Når det tidligere virket for alle som om deres personlige rom var fullstendig under deres kontroll, og at de kunne gjemme seg bak de uinntagelige veggene i slottet sitt, snur moderniteten disse konseptene på hodet. I dag visker sosialt, statlig og økonomisk press ut tradisjonelle grenser, og gjør de "trygge øyene" som vi en gang var stolte av, stadig mer gjennomtrengelige. Den moderne verden dikterer helt nye regler: et rom som tidligere ble ansett som utelukkende personlig, blir til en arena for offentlige interesser. Dette er ikke så mye et spørsmål om at muligheter forsvinner som et resultat av en transformasjon av relasjoner, der individet slutter å være absolutt for å vike for dynamiske sosiale prosesser. Vi ser epoken med endeløs personlig ekspansjon avta, og viker for behovet for harmonisering og konsentrasjon om sanne verdier. I stedet for å strebe etter ubegrenset ekspansjon, er hver person i dag tvunget til å revurdere sine sentre, for å finne en balanse mellom intern autonomi og kravene fra den ytre verden.Avslutningsvis kan vi si at vi lever i en tid da grenser har blitt betingede, og de tidligere ideene om ukrenkeligheten til personlig rom har mistet sin kraft. Det er imidlertid nettopp i disse endringene at potensialet for en ny, mer meningsfull harmonisering mellom det personlige og det offentlige ligger, og viser at selv i møte med ytre press er det mulig å finne fotfeste for intern motstandskraft og utvikling.
Hvorfor føles det som om dine personlige rom krymper over tid, selv om du ikke ser ut til å trenge dem for å skape nye?Følelsen av krympende personlige rom over tid skyldes det faktum at tradisjonelle grenser, som tidligere tillot individet å isolere seg og opprettholde autonomi, blir mer og mer gjennomtrengelige under presset fra sosiale, statlige og økonomiske krefter. Tidligere kunne en person "sitte ute" under forhold der hans "lås" var ukrenkelig, men den moderne virkeligheten tilsier at disse veggene ikke lenger kan beskytte personlig rom mot ytre påvirkninger.For eksempel, som en av kildene sier: «Akkurat som det ikke er flere øyer i verden, så er det ikke flere slott med hengebroer i verden, hvor et individ kan sitte utenfor* fra de rasende sosiale elementene. Det stolte engelske ordtaket "Mitt hus er mitt slott" sluttet å samsvare med den virkelige tilstanden, fordi presset fra den offentlige sfære gjorde veggene i dette slottet gjennomtrengelige. En person har ikke lenger ubegrenset rett til å inngå kontrakter og transaksjoner..." (kilde: lenke txt). Den understreker at endringen i grensene for reguleringen av livet gjør tidligere lukkede rom til en offentlig vare, og personlig autonomi eroderes gradvis.En annen kilde nevner også et overgangsøyeblikk i historien, når epoken med endeløs ekspansjon av individet nærmer seg slutten: «Men nå kommer slutten på den 'nye tiden' (Das Ende der Neuzeit). Ekspansjonen av personligheten har nådd grensen der dens spredning til luftløst rom, dens oppløsning, begynner. Verden er nå stadig mer overbefolket, det er få "ledige steder" igjen i den... Men når det ikke er mer rom for utvidelse, er det et presserende behov for harmonisering, og da ikke utvidelse, men intensivering blir den eneste retningen for menneskelig utvikling. Individet må igjen finne sitt tapte sentrum, samfunnet må solidariseres.» (kilde: lenke txt). Her kan man se at i en tid da verdensrommet ikke lenger er ubegrenset, og mulighetene for den endeløse utvidelsen av den personlige verden er redusert, er det behov for å tenke nytt om sitt sentrum og omorganisere personlige grenser i forhold til begrensninger.Til sammen forklarer disse utsagnene at følelsen av krympende personlige rom ikke oppstår fordi det er fysisk umulig å skape noe nytt, men på grunn av transformasjonen av sosiale, politiske og økonomiske relasjoner, der individuelle grenser mister sin uforanderlighet og blir en arena for offentlige interesser. Det er dette presset utenfra som fører til en indre følelse av at det personlige rommet som en gang var ukrenkelig, gradvis krymper. Støttende sitat(er):«Som i «verden er det ikke flere øyer», så er det i verden ikke flere slott med hengebroer, hvor individet kunne sitte utenfor* fra de rasende sosiale elementene. Det stolte engelske ordtaket "Mitt hus er mitt slott" sluttet å samsvare med den virkelige tilstanden, fordi presset fra den offentlige sfære gjorde veggene i dette slottet gjennomtrengelige. En person har ikke lenger en ubegrenset rett til å inngå kontrakter og transaksjoner, fordi alle disse kontraktene og transaksjonene nå i hovedsak er begrenset av offentlig og statlig lov ...» (Kilde: lenke txt)«Men nå kommer slutten på den 'nye tiden' (Das Ende der Neuzeit). Ekspansjonen av personligheten har nådd grensen der dens spredning til luftløst rom, dens oppløsning, begynner. Verden er nå stadig mer overbefolket, det er få "ledige plasser" igjen i den, politisk og økonomisk ekspansjon blir geopolitisk umulig ... Individet må igjen finne sitt tapte sentrum, samfunnet må solidariseres.» (kilde: lenke txt)