Kraften i frivillige valg og dybden av tradisjoner
I en verden der tro kan velges frivillig, er tradisjonell religiøs praksis i ferd med å bli den virkelige nøkkelen til åndelig vekst. Helt fra begynnelsen står en person fritt til å ta avgjørelser, men det er ritualer, prekener og regelmessig deltakelse i sakramentene som blir verktøyet som bidrar til å bygge et solid fundament for åndelig liv. Denne pågående dialogen med budene hjelper ikke bare til ikke å glemme det grunnleggende i troen, men gjør også gradvis et bevisst valg til et naturlig ønske om å leve i henhold til høye åndelige prinsipper.Kjernen i denne ideen er ideen om at disiplin og ritualer er i ferd med å bli et kraftig verktøy for dannelsen av en stabil og bevisst livsstil. Tross alt, til tross for den første valgfriheten, minner ritualer oss om evige sannheter, og legger ned ferdigheter som til slutt gjør oppfyllelsen av budene til en integrert del av vår essens. Det er som en vei der, til tross for indre tvil og tretthet, en person finner styrke til å gå fremover, få selvtillit og åndsfasthet, som en klippe som et troens hus er reist på.Dermed viser harmonien mellom frivillige valg og tradisjonell praksis at åndelig vekst oppnås gjennom konstant og bevisst selvforbedring. Valget om å leve i henhold til Guds bud er ikke begrenset til en enkelt avgjørelse, men det er en dynamisk prosess der tradisjoner bidrar til å temperere og publisere åndelige verdier, og gjøre dem til en integrert del av våre liv.
Hvordan kan ideen om frivillig tro forenes med tradisjonelle religiøse praksiser, for eksempel lange prekener?Frivillig aksept av tro utelukker ikke behovet for praksis, men tvert imot kan de bli et viktig verktøy for å utdype og transformere en persons åndelige vei. Med andre ord, en person er i utgangspunktet fri til å ta et valg, men så, gjennom tradisjonelle, til og med lange, prekener og ritualer, mottar han en systematisk påminnelse om budene og grunnleggende prinsipper i sin tro. Denne konstante kontakten med åndelig lære bidrar til å legge et solid grunnlag som den opprinnelige viljen gradvis blir forvandlet til et naturlig ønske om åndelig vekst.Som nevnt i en av uttalelsene:«Utrettelig, jeg vil – jeg vil ikke, jeg kan – jeg kan ikke, du må tvinge deg selv til å gå i kirken. Jeg er sliten – jeg er ikke sliten, jeg har ingenting å gjøre, en anstendig periode har gått – jeg må tvinge meg selv til å forberede meg til nattverd og fellesskap om Kristi hellige mysterier. ... Dette er veksten av vår tro. Hver av oss må være en flint. Herren kalte Peter en stein: "petros" på gresk betyr "klippe". "Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke." Det gjør vi også.» (Kilde: lenke txt)Dette sitatet gjør det klart at selv om tro opprinnelig er gitt av egen fri vilje, er tradisjonelle praksiser – å gå i kirken, delta i sakramentene og kontinuerlig, om enn lang, forkynnelse – et middel til å danne en vane med å leve i henhold til budene, som over tid blir naturlig og uforanderlig.Et annet eksempel som bekrefter viktigheten av å velge mellom passiv eksistens og bevisst åndelig utvikling er som følger:«Som en mann sa: Han er sin egen tjener og herre. Fra sunn fornufts synspunkt er klostervesen galskap. Og fra et åndelig synspunkt? ... Og du må velge: enten vil du være som et ugress som vokser av seg selv, ingen sår det, det vokser som det vil - eller så vil du være en dyrket, snill plante." (Kilde: lenke txt)Frivillig tro og tradisjonell religiøs praksis, som lange prekener, motsier derfor ikke hverandre. Praksis bidrar til å konsolidere og utvikle troen som opprinnelig ble akseptert frivillig, og gjør personlig ambisjon til et systematisk åndelig liv med stabile og bevisste prinsipper.Støttende sitat(er):«Utrettelig, jeg vil – jeg vil ikke, jeg kan – jeg kan ikke, du må tvinge deg selv til å gå i kirken. Jeg er sliten – jeg er ikke sliten, jeg har ingenting å gjøre, en anstendig periode har gått – jeg må tvinge meg selv til å forberede meg til nattverd og fellesskap om Kristi hellige mysterier. En situasjon har oppstått – uansett hvor mye du ønsker å handle syndig, må du tvinge deg selv til å handle på en kristen måte, uavhengig av hva du føler og hva du tenker. Det er et bud fra Gud – og gjør det. Og etter hvert vil vi se at det blir lettere og lettere for oss å oppfylle budene, og da vil vi føle at det er umulig for oss å begå en synd: vi vil bli så vant til å oppfylle Guds bud at det vil være vanskelig for oss å synde, vi vil ikke engang kunne tvinge oss selv til å gjøre det – vi vil utvikle vanen med kristenlivet. Dette er veksten av vår tro. Hver av oss må være en flint. Herren kalte Peter steinen: "petros" på gresk betyr "klippe". "Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke." Det gjør vi også.» (Kilde: lenke txt)«Som en mann sa: Han er sin egen tjener og herre. Fra sunn fornufts synspunkt er klostervesen galskap. Og fra et åndelig synspunkt? Han vinner fordi han forlot alt for himmelrikets skyld. Derfor, hvis vi tror, må vi prøve å utdype vår tro på denne måten. Dette er veldig vanskelig, fordi alle rundt lever forskjellig. Det er veldig vanskelig å være et svart får. Vel, hva skal jeg gjøre? Kristus er fortsatt den samme, og budene er de samme, ingenting i dem har forandret seg på to tusen år. Boken som jeg leser for dere, ble lest for hundre år siden for våre forfedre, og to hundre og tre hundre og fire hundre og fem hundre og seks hundre. Både Peter og Fevronia ble også oppdratt på denne boken og ble virkelige mennesker. Og vi kan bli slik, eller vi kan bli som alle andre. Og du må velge: enten vil du være som et ugress som vokser av seg selv, ingen sår det, det vokser som det vil - eller så vil du være en dyrket, snill plante." (Kilde: lenke txt)Disse uttalelsene viser at tradisjonelle metoder tjener som et kraftig middel for å dyrke og opprettholde en frivillig valgt tro gjennom disiplin og den konstante gjensidige innflytelsen av personlige valg og samfunnsmessige former for åndelig erfaring.